Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i “True Love” (1997)

“Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?” sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. “Det kan du vel skjønne” svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod “Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke” et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: “det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle” og “en god hustru, langt mer enn perler er hun verd”, alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. “Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først”. Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. “Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv” sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..