Hvis jeg var Leeds United

Vi hadde bare vært sammen i litt over et halvt år og allerede prestert å flytte sammen og bli gravide. Nå satt vi mette og søvnige i hver vår ende av sofaen som et gammelt ektepar og glante på hver vår mobil mens vi begge kjente på en dyp tilfredshet ved å leve det satte og etablerte hverdagslivet. Tinder-møter, Fjordland biffstrimler Tex Mex og ensomme søndager med Paracet, var et tilbakelagt kapittel.

Det plinget i telefonen til Ola når han fikk meldinger. Jeg hadde blitt vant til de stadige plingene og hadde ikke tenkt noe videre på det. Først nå slo det meg hvor ofte det egentlig sang i den mobil-bjella. Var han utro? Nei, det hang ikke på greip. Pling. Ny melding. Hvem var det han sendte meldinger til? “Hvem er det egentlig du skriver med?” spurte jeg. “Bare diskuterer kampen på søndag med Kjetil og Amund” svarte Ola. “Det er mandag og dere diskuterer kampen kommende søndag?”

Det er sånn du oppdager hvor mye tid din samboer egentlig bruker på fotballlaget i sitt hjerte. For det er ikke bare under kampen, det er før kamp, etter kamp, på dass, før leggetid, på bussen, på kjøpesenteret, på lekeplassen, på fest, i bryllup, på barselshotellet.

Fredag kveld tre år senere.

Et stikk av sjalusi treffer meg idet det begynner å plinge på mobilen. Leeds, Leeds, Leeds, Leeds. “Jeg skjønner virkelig ikke hva dere klarer å fylle så mange meldinger med?” sier jeg surt. “Værsågod og ta en titt” sier han og rekker meg mobilen sin. En messenger-tråd åpenbarer seg med meter på meter med kjærlighetserklæringer, bekymringer, analyser, gleder, uenigheter og skuffelser. Akkurat som ethvert annet kjærlighetsforhold. Ola ER utro, han har et forhold til Leeds United.

Tenk om han hadde brukt den tiden på meg i stedet for på Leeds? Jeg leker med tanken. For å kjenne litt på hvordan det hadde vært om det var jeg og ikke Leeds som var så forbanna viktig, tar jeg meg friheten å erstatte fotballaget med meg selv i dialogen deres:

Torsdag kl 11:37

Kjetil: Skal dere se Marie på lørdag?

Ola: Of course, Marie er pri én fra fem på fire.

Fredag kl 07:47

Ola: Jeg er nervøs for i morgen. Men jeg lener meg på det Amund nevnte. En sugen Marie kan bli gøy!

Kjetil: Bra, jeg skal til fjells på 40 års lag, men tipper jeg betaler £5 i tilfelle det fins muligheter for å få sett litt på Marie online.

Lørdag kl 16:01

Ola: Fy faen jeg er så føkkings nervøs. Det er bare Marie som kan berge denne dagen og snu den til noe positivt, for jobbuken var ikke særlig givende. Eller hun kan gjøre uken svart som ibenholt. Come on!

Kjetil: Marie har beveget seg bra fra start, hun presser seg på.

Amund: Wow, dette er fett! Marie er helt brilliant og løper rundt med et digert smil og masse uforutsigbarhet og triks som ingen har sett før.

Ola: Dette går veien. Hva syns dere forresten om den nye drakta hennes?

Kjetil: Det er drakta si det!

Ola: Jeg må få tak i den drakta. Jeg må reise og kjøpe noen nye drakter. Jeg drar nå.

Amund: Yeeeeess!! 1-0, Marie!!

Ola: Marie moste den inn. Fy faen, så happy jeg er.

Kjetil: Deilig!

Mandag kl 10:37

Amund: Syklet til jobb med et stort glis i dag, og gliser videre i lunsjen nå.

Kjetil: 😁🚴🏻

Onsdag kl 21:39

Ola: Ja, boys. Marie holder koken. Og på budsjettfronten har alt gått inn til nå.

Ola: Dette betyr så mye for psyken!!!

Amund: Nå må Marie være sterk. Hun var uvanlig god i julehøytiden, håper det fortsetter.

Kjetil: Jo mer Marie, jo bedre. Natta

Amund: Natta

Ola: Natta

Kjetil: Jeg må også hylle alle tre for engasjementet. Det diskuteres Marie både sent og tidlig. Natta igjen, måtte bare lufte den.

Torsdag kl. 05:50

Kjetil: Jeg slet med å sove i går, tenkte veldig mye på Marie.

Lørdag kl 16:07

Ola: Får du sett Marie, Amund?

Amund: Ser ja..

Amund: Marie klarer ikke å levere, sist var det jo total avkledning.

Kjetil: Hmmm..Synes Marie mangler to i front.

Amund: Nå synes jeg de største justeringene trengs bak.

Ola: Jobber ikke hjem heller.

Kjetil: Dette blir Marie straffet hardt for tror jeg.

Kjetil: Det må gjøres endringer, trenger ikke være store. Kanskje noen andre bør sendes inn på slutten.

Ola: Fy faen. Dette. Var. Skuffende.

Lørdag kl 14:42

Kjetil: Jeg har hørt på Marie-sanger på Spotify i dag for å påvirke mest mulig. Ikke så farlig med teksten, men rytme og melodi skal sitte. Forsøker å støtte og oppmuntre.

Amund: Jeg holder fokuset på “hevn” og moro, samt enda høyere ambisjoner for i kveld.

Ola: Bra, vi må mobilisere positive tanker nå.

Lørdag kl 16:27

Amund: Hmm..Dette er svakt av Marie. Mange personlige feil.

Ola: Følg med på midten…samme rotereiret som før.

Kjetil: Ser ikke ut til å gå dette…

Ola: Offisielt den kjedeligste halvtimen med Marie ever. Nå er det bra vi får pause. Marie datt fra å være gullkandidat til en i mengden på kort tid.

Ola: Hva skjedde med clean sheets?

Amund: Jeg var jævlig happy med starten. Tenkte vi beviste at Marie kunne få det til. Men snakk om kollaps.

Kjetil: Har du meldt deg på i småputt for å kjenne på smaken av seier, Ola?

Ola: Haha.. Noe nytt og spennende fremover trengs helt klart, men ikke nødvendigvis mange. Håper vi får noe ungt, lovende og hurtig som kan pushe.

Amund: Ja, nå må vi få en bra kandidat inn så vi kan se fremover igjen. Marie rykker rett ned.

Kjetil: Marie er helt sjanseløs bakover!

Ola: Enig med begge. Det oppstår fire feil. Alle feil er signert Marie!

Ola: HÆLVETE!

Jeg gir Ola mobilen tilbake, tar en stor slurk vin og smatter fornøyd. Det hysteriske kjærlighetsdramaet der vil ikke jeg være en del av.

Takk til Ola, Amund og Kjetil (småbarnsfedre og Leeds-supportere) for innsyn

Da jeg møtte Frode

Han har bolleklipp og rosa sløyfespenner i håret. Øyenbrynene er tegnet på, tynne som parenteser og det henger små metallkors ned fra begge ørene. Ansiktet er furet, det har smilt for lite og grublet for mye. Huden er mørk og det er vanskelig å si om han er skitten i ansiktet eller bare veldig solbrun. Han har en forvirrende fremtoning. Som en ultrarenslig person som aldri dusjer, kontrollert men likevel ute av kontroll.

Jeg sitter på bakerste sete på 20-bussen. Det er sen rushtid, altså fullt men ikke stappfullt. Han kommer mot meg med blikket festet på meg, granskende, skeptisk. Bevegelsene hans er som hos en skjør gammel dame, forsiktige og langsomme.

Han kommer helt bort til meg, stopper foran meg og stirrer meg inn i øynene uten å si et ord. Det er ubehagelig. Jeg flakker med blikket og smiler nervøst spørrende. Skal han drepe meg eller gi meg et kompliment, begge er like sannsynlige.

“Det er min plass” sier han plutselig. Jeg skvetter av den mørke buldrende stemmen som kommer ut av den spinkle menneskekroppen. Hva mener han? Han peker på setet mitt og gjentar “det er min plass”. “Er dette din plass?” svarer jeg forvirret. “Ja” svarer han bekreftende. Den gravalvorlige minen hans gjør at jeg skjønner at dette ikke er noen skjult kamera situasjon. Forvirringen går over i irritasjon. “Står det navnet ditt på den?” spør jeg med en spydig tone og borrer øynene mine inn i hans. “Ja, Frode” svarer han.

Jeg flytter rompa litt til siden og titter ned på setet mitt. Der, på det blå og gulstripede stoffet står det FRODE i skjelvende bokstaver skrevet med sort tusj. Jeg får ikke frem et ord, bare glaner sjokkert på det triumferende brune ansiktet til Frode mens jeg flytter meg til en annen plass. Hele resten av turen mot Kampen ser jeg ut av vinduet mens jeg tenker på at rett bak meg sitter et ganske så fascinerende og uforglemmelig mysterium.

Flyreisen

Jeg har ofte tenkt at livet er som en flyreise. Din fødselsrett er din flybillett og så lenge du har et pass, får du tildelt en plass.

Alle har et sete som tilhører seg, de drømmende ved vindu i kveldssol. De praktiske tar gangen med kortere vei, mens visse vil bare sitte forrest i skinnstol.

Men vi har alle bagasje, noen mer enn andre, iblant også de som er yngst. Ikke alle har følge som hjelper hverandre og reisen koster mest for de som bærer tyngst.

Du vet hvor du kommer fra og hvor du skal, men i tiden imellom kan allting skje. Foruten stigning eller høydefall, så skjer stort sett bare det vanlige.

Men hva man gjør ut av reisen er veldig ulikt, for noen er turen en fuktig fest. Noen nyter en prat andre heller sin utsikt, for noen er jobb det de bryr seg om mest.

Det er regler på reisen for sikkerhet, systemer som gjør reisende trygge, et mannskap som har full kontroll og som tar seg av bråk og uhygge.

Men sjelden en gang så hender det, at det oppstår en plutselig krise. Flyet på vei med nesen først ned og man ser sitt liv i reprise.

Når krisen først kommer, det er da du ser, om du reiser med riktig selskap. Er regler brutt sammen og mannskapet ber, blir stemningen fort desperat.

Da ser du og, hvem som vil deg vel, hvem som er ekte reisevenner. Er de mest bekymret for seg selv
eller holder de hardt dine hender.

Så sørg for å nyte reisen din, vær nøye med hvordan du bruker hver mil. For det er ikke fallskjerm i flyets kabin og når du skal lande bør det være med stil.

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i “True Love” (1997)

“Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?” sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. “Det kan du vel skjønne” svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod “Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke” et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: “det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle” og “en god hustru, langt mer enn perler er hun verd”, alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. “Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først”. Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. “Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv” sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.