Tag: reise med barn

Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Jomfruturen

Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen. 

Den første flyturen med barn. Den store prøvelsen som avgjør hvorvidt det blir noen flere Syden-somre de neste to årene. Det er livserfaringen alle foreldre velvillig deler i sosiale lag, noen med klamme hender, andre med skråsikre råd.

Flyturen er bare på to og en halv time. Det er ingenting tenker du kanskje, men det er faktisk 150 minutter som skal fylles med avledningsmanøvre og konstant underholdning. Og da har man ikke regnet med alle de andre uforutsette minuttene som kommer i tillegg.

For selvfølgelig går ikke alt på skinner. For oss begynner det hele med et dårlig utgangspunkt; gutten vår er syk. Han har munnen full av smertefulle blemmer og tar hverken flaske eller smokk.

Vi lar han krabbe rundt ved gaten så han brenner litt energi før take off. Han fyker rundt mellom Tax-Free poser og rastløse ben på skitne, seige fliser. Noen klarer ikke å skjule sin avsky mens andre smiler til det underholdende sjarmtrollet med sorte hender og knær. Vi stiller oss sist i køen på vei inn i flyet. Allerede da begynner gutten å gråte. Jeg forstår ham godt, jeg har stadig vekk lyst til å gråte når jeg står i kø. Straks går Ola og jeg i gang med regla barneforeldre gjerne følger når barna gråter, rart hvordan den presser seg frem. “Ja, du er litt trøtt du” sier jeg høyt. “Hehe, ja stakkars den som har sete 26 F” stemmer Ola i. Begge står og snakker ut i luften for å overbevise oss selv og omgivelsen om at barnets gråt ikke har noe med våre foreldreskills å gjøre.

Vi går ombord kun bevæpnet med IPad. Den skal vi spare til det blir riktig ille. Det er heldigvis et av de sterkere kortene man kan ha, men smokken, selve Trumfkortet, klarer han ikke ha i munnen, ei heller flaska. Det tar bare 4 minutter med hyling før mor og far har kapitulert og sitter og synger Hakuna Matata mens Timon og Pumba spretter rundt på IPad-skjermen. Vi vet begge godt at IPaden ikke kjøper oss stort mer enn 20 minutter. Og i det øyeblikket Simba og co ikke lenger fanger barnets interesse, meldes det over høyttaleren at “det dessverre blir en halvtime til ved gaten før flyet kan ta av”.

Hva nå? Vi har fyrt av vår skarpeste ammunisjon og flyturen har ikke engang startet. Så vi går løs på smoothiesene, de vi skulle bruke for å motvirke propper i ørene når flyet letter. Siden han må spise av skje på grunn av blemmene i munnen, klarer vi å fylle ti minutter med smoothie-spising. Så drar vi frem en bok med jungellyder og lar ham trykke på løvebrøl 54 ganger etter hverandre. Og så endelig letter flyet i en salig blanding av duren fra flymotoren og hyener som skriker. Hva mannen på 26F tenker om dette vites ikke, vi tør ikke se den veien.

Så skjer plutselig et mirakel; barnet som sitter fastspent på pappas fang lener seg bakover, legger seg ned og lukker øynene. Han sovner. Ola og jeg ser på hverandre med et blikk som signaliserer “ikke en lyd, ikke en muskel”. I 75 minutter sitter vi som saltstøtter og ser rett fremfor oss mens Ola prøver å bite i seg krampen som bygger seg opp i underarmen. Til slutt skjelver armen hans så voldsomt at jeg med sneglefart og presisjon må skyve et skjerf innunder barnets hodet for å gradvis erstatte armen. Vi drister oss til en snack og jeg legger potetgull på tungen til Ola som han lar ligge å mykne i munnen før han spiser det så det ikke knaser.

Den positive vendingen reisen nå har tatt, gjør oss overmodige og vi drar frem sjakk-appen på telefonen for å spille et parti. Idet jeg strekker meg frem for å flytte en bonde, streifer ermet mitt kneet til gutten vår og han våkner med et hyl. Og nå er det ingenting som kan trøste, hverken IPad, elefanter eller kjeks. Han vil ikke lenger sitte i ro fastlenket på pappas fang i et varmt og bråkete rom med hundrevis av fremmede mennesker, forståelig nok

Så jeg tar ham på armen for å gå litt rundt i kabinen. Rader av sovende glipper med øynene idet jeg haster nedover korridoren med det skrikende barnet. Vi låser oss inn på toalettet, en liten boks på en halv kvadratmeter som lukter piss. Hva vil jeg med dette egentlig? Jeg vet jo at det ikke vil åpenbare seg et Fisher Price-paradis hvor alt er laget av fargerik plast og spiller musikk. Jeg begynner febrilsk å trykke såpeskum ut av såpedispenseren mens jeg lar vannet renne. “Se, så gøy” ler jeg overbegeistret og plasker i vannet mens såpen renner dovent ned i kummen. Det føles så absurd å sitte her på dass i flyet fra Milano og pumpe såpeskum ned i vasken med et skrikende barn på armen.

Oppsummert, flyturen var noen timer med litt ekstra stress for mor og far, mest på grunn av at Ola og jeg har litt høye skuldre når det kommer til å bry andre. Jeg tenker på de som har kolikkbarn. De burde få kongens fortjenestemedalje for å ha trøstet, holdt, næret og elsket en særdeles krevende liten medborger i den første vanskelige fasen av deres liv. De får hvert fall all min beundring.