Tag: tobarnsmor

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det?

Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

Kjøpesenterutflukt med to barn

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

Å kjøre med hylende barn i baksetet

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ærlig og menneskelig

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Å komme ut av svangerskapet for andre gang

Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen. 

Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på. 
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del. 

Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk. 

Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut. 

Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene. 

Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: “nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme”. Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?  

Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen? 

Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet. 

Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning.