«Hva med disse kortene med barnesanger?» Jeg plukker frem det som i min bok er en perfekt barselgave. Sang og musikk er en fin start på livet. «Jeg kjøper ikke de sangkortene der» svarer Ola kontant. «Hvorfor ikke?». «Fordi illustrasjonene er stygge. Jeg kjøper ikke stygge ting til mine venners barn». «Hun er seks uker gammel, hun har da ikke peiling på estetikk». «Og det kommer hun heller aldri til å ha dersom man fortsetter å kjøpe stygge gaver til henne». «Kortene er ment å være pedagogiske, ikke estetiske, Ola». «Så kanskje vi kan finne noe som er både pedagogisk og pent». Jeg gidder ikke mer, dette var mitt femte gaveforslag. Jeg snur meg og går ut av butikken.
Dette er typisk Ola og meg. Jeg synes noe er fint, Ola er ikke enig. Dette gjentar seg og jeg blir til slutt fornærma.
Alle forhold har sine svake punkter.
Små eller store sår som man stadig river skorpen av. Men så lenge relasjonen er sunn og sterk, er de bare en lett kløende påminnelse idet de gror igjen av seg selv. Å få barn sliter på relasjonen og gjør den mindre motstandsdyktig slik at et bittelite sår fort kan utvikle seg til en plagsom betennelse. Og sånne små sår, de oppstår gjerne i hverdagen innenfor husets fire vegger.
Jeg føler at jeg gjør seksti prosent hjemme, mens Ola bare gjør førti prosent. Ola er enig i det, men sier at det er fordi han gjør ting skikkelig mens jeg haster og slurver såpass mye at de ti prosentene som jeg gjør mer ikke bidrar med noe som helst. Her bruker han eksempler som korker som ikke er skrudd godt nok på flasker slik at innholdet søles ut og bestikk som står så tett i oppvaskmaskinen at det ikke blir rent. Jeg derimot synes Ola er treg. Når han skal gjøre en oppgave, f.eks lage hverdagswok, så Googles det, finhakkes og perfeksjoneres det i timesvis slik at familien får desperat lavt blodsukker og det eksklusive hverdagsmåltidet slukes, ikke nytes. Men er det egentlig så viktig hvem som gjør mer og hvem som gjør hva? I det store og hele ikke, men når man er trøtt og sliten blir det faktisk jævla viktig.
Og så er det høytidene.
De viktige dagene som skal danne gode familieminner. Frem til Ola og jeg ble sammen hadde Ola feiret jul på ett sted. Jeg derimot hadde feiret jul på tolv forskjellige steder; kjente og ukjente, ribbe og pinnekjøtt, edelgran og plast, Frank Sinatra og Hanne Krogh, mammas nye mann og pappas nye mann. Jul kommer ikke i ett format, jeg er tradisjonsløs. Mens Ola har vokst opp med faste juletradisjoner av et imponerende kaliber; levende lys på treet, filt under juleduken, blankpusset sølvtøy, hjemmelaget sylte, hjemmebakte syv slag, påsmurte rundstykker og ekte varm sjokolade. Samtidig vil Ola og jeg skape nye tradisjoner for vår egen familie. Vi vil skape vår egen jul. «Varm sjokolade på julaften» sier Ola «Varm sjokolade? Det kan man jo drikke hele året ellers. Vi bør vel ha gløgg?» svarer jeg. «Skal du ha glitter på juletreet?» spør Ola. «Ja, er det ikke pent nok det kanskje?» svarer jeg. «Riskrem» sier Ola. «Multekrem» sier jeg. «Pynting av treet lille julaften» sier Ola. «Må vi gjennomregissere absolutt hele jula?» svarer jeg.
Ikke sjelden kjemper vi kamper for å få gjennomslag for meninger vi ikke har tenkt godt nok igjennom eller ikke vil se konsekvensene av. For når første juledag kommer og vi begge er helt på felgen etter iherdig tradisjonsbygging, er vi jo skjønt enige om at å arrangere jul er slitsomt når man har små barn. Det er mye hyggeligere å komme til dekket bord og overlate ansvaret for tradisjonene til besteforeldrene inntil videre.
Selv om vi begge er konfliktsky typer, er det titt og ofte dårlig stemning hjemme hos oss.
I stedet for å krangle går Ola og jeg gjerne rundt i stillhet hver for oss og holder indre samtaler med oss selv der vi beskylder hverandre for både det ene og det andre. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.
Men det vi er ganske gode på, Ola og jeg, det er å møte hverandre etter å ha fått litt tid til selvrefleksjon. Vi innrømmer feil og så er vi overbærende med hverandre. Vi har erkjent at vi er i en fase med mer stress, lite søvn og mindre overskudd. Vi må akseptere mer og forvente mindre av hverandre. Derfor tolerer vi hverandres irritasjon, urimelighet og uvaner i større grad.
Det er kanskje ikke de største problemene vi har å stri med Ola og jeg. Sangkort, wok og multekrem ligger nok et stykke ned på andres prioriteringsliste over bekymringer. Men en dag møter vi nok større utfordringer og jeg håper vi kan trylle frem den samme overbærenheten da.
Skrevet med Olas rause velsignelse