Category: konflikt

Pappa, du har kommet langt

«Så fint at faren din har deg annenhver helg» sa voksne til meg. Jeg var fem år, pappajente og åpenbart stolt av ham som hentet meg i barnehagen annenhver fredag og fylte helgen min med oppdagelser, undring og fryd.

De voksne sa det med oppriktighet og respekt. For hvem kunne vel forvente en sånn ansvarlighet av en far hvis datter var født i et forhold som knapt varte lenger enn et svangerskap?

Den moderne måten å skilles

Dette var på åttitallet. Det er ingen voksne som skryter sånn nå. Tvert imot. «Bare annenhver helg» vil de si. «Men bor han ikke i samme by da?» vil de spørre. Så vil de riste på hodene sine av bekymring for den stakkars datteren som skal vokse opp uten en tilstedeværende far.

Når man skilles i dag er det annenhver uke, ferier delt på midten og julaften sammen. Gjerne med mammas nye mann om det passer seg sånn. Hans tre barn fra første ekteskap får også komme. Gledelig, rommelig jul!

Bipolare juletradisjoner

Mine foreldre feiret aldri jul sammen, selv når de begge var uten ny kjæreste og hadde en god relasjon. Jeg tror ikke engang det slo dem at det var en mulighet, langt mindre at det var et juleønske som jeg bar på i all hemmelighet gjennom barndommen.

Juletradisjonene mine var bipolare. Ribbe den ene jula, pinnekjøtt den neste. Tre konger til Jesusbarnet den ene jula og tre nøtter til Askepott den neste. Nissen eksisterte bare annethvert år, Kristus også. Men jeg har gode juleminner likevel.

La igjen mine dårlige egenskaper hos mamma

Etter en helg hos pappa var jeg alltid engstelig for at det skulle bli siste gang. At han hadde gått lei av stigespill, makaroni og meg, og heller ville leve et voksenliv fylt med voksenting. Egentlig hadde jeg en fornemmelse av at alle foreldre ville det, men jeg tenkte at det muligens var lettere for pappa å kutte meg ut. Derfor la jeg alle mine dårlige egenskaper igjen hos mamma.

Jenta som pappa hadde på besøk annenhver helg hadde ingen skarpe kanter. Nei, hun var rund, blid og enkel. Hun sov lenge om morgenen, hørte på beskjeder og testet ikke grensene. Hun forventet ikke at pappa skulle dukke opp på juleavslutningen for å høre henne synge om Jordmor Matja eller ringe midt i uka bare for å slå av en prat.

For hun hadde verdens beste pappa som stilte opp over enhver forventning, en sånn som voksne skrøt av.

Det var sånn det var, den gang.

Dagens fedre krever omsorg

Dermed er det på sin plass å skryte av dagens fedre. Ikke fordi de er engasjerte pappaer og tar omsorgen for barna sine med største selvfølgelighet, men på grunn av den viktige utviklingen farsrollen har hatt og som mange fedre har etterlyst og ønsket velkommen.

Fra hjemmekontoret mitt ser jeg pappaene trille forbi vinduet mitt med hovne øyne, treukersskjegg og bysse-rygger. Senere skal de suse forbi på sykkel med poden baki caben for å levere i barnehagen eller møte opp til fireårs-kontroll på helsestasjonen.

Dagens fedre deltar på svangerskapskurs og babysang. De oppdrar, leker, pleier og de trøster. Ved samlivsbrudd ønsker de delt foreldreansvar og setter barnas behov og trygghet i fokus når den nye familiesituasjonen skal organiseres.

Min pappa gav mer omsorg enn man kunne forlange, men dagens pappaer forlanger å få gi mer omsorg enn noen gang.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

Bryllup eller skilsmisse

Hun gråter, hulker faktisk. «Jeg tror vi har glidd fra hverandre. Hver kveld etter at vi har lagt barna, sitter vi bare i hver vår sofa med telefonen og snakker ikke sammen» sier hun i et slags syngende tonefall som avsluttes med et hikst og en stor slurk rødvin.

Dette lyder kjent. Jeg lener meg bakover i stolen for å få ørene mine noen centimeter nærmere den ulykkelige og venninnen hennes. «Og så blir vi irriterte på hverandre for bittesmå dritt-ting.» fortsetter hun. Check, tenker jeg. «Og det verste er at jeg stadig vekk ikke orker at han tar på meg engang!»

Bør man senke kravene?

Jepp, det er Ola og meg hun beskriver, vi har det på akkurat samme måten. Men mens hun vurderer skillsmisse, planlegger jeg bryllup.

Det skal være sagt at jeg bare har hørt bruddstykker av denne kvinnens historie, MEN…En klok tante sa en gang til meg at den alle største belastningen for et forhold, det er å få barn. Og den nest største belastningen, er å ha de samme kravene til forholdet som når du ikke hadde barn.

Farvel til romantikken

For her er nemlig det sanne bildet; vi sover i snitt fem timer i døgnet avbrutt to til tre ganger av hyl, spark, hoste eller oppkast. I de timene vi ikke leverer til arbeidsgiver, forsøker vi å samarbeide med to individer som bevisst og ubevisst driver psykologisk krigføring mot oss. Vi bor på en kompakt slagmark med et lydnivå som langt overstiger det helsetilsynet anser som forsvarlig. Når vi først kommer oss ut døren, drasser vi gjerne rundt på tretti kilo med vogn, barn og utstyr. Kroppene våre er i en kontinuerlig sigefase. Øyelokk, pupper, hake, rumpe; alt synker, unntatt blodtrykket som er på god vei opp. Og det finnes lite tid til å pynte vraket i form av frisørtimer og ny garderobe. Hjemme rusler vi gjerne rundt i pysjbukser med en klut i hånda og grøt i håret.

Det er ikke akkurat en scene satt for romantikk.

Selve definisjonen av romantikk er dessuten ikke den samme som før. I den livsfasen jeg er i nå, står ikke blomster, dype samtaler og sofa-spooning på listen når temperaturen på følelsene skal tas.

Kjærlighetserklæring for småbarnsforeldre

Det som gjør meg varm i hjertet, det er når Ola gir meg en ekstra time med søvn. Eller når han sier «Marie, jeg synes du skal gå deg en lang tur med søpla». En varm kopp kaffe i hånden på morgenen er en sterkere kjærlighetserklæring enn hundre røde roser. Blomster dør hjemme hos oss uansett. Og når Ola og jeg sitter i hver vår sofa med hver vår telefon, og jeg endelig får noen minutter i mitt eget hode, da føler jeg at vi sammen deler en rolig og kjærlig stund.

Og det er det som gjør meg trygg på oss, at vi klarer å se hverandres behov i den stormen vi er i nå. At vi gjør så godt vi kan for at den andre skal være litt mindre frustrert og sliten.

Så gleder jeg meg til den dagen vi kan sove i samme seng igjen og finne på ting sammen bare vi to. Og ikke minst gleder jeg meg til å si JA til ham i august.

Monster-mamma

Vi skal i bursdag. Barna må bade først og jeg må skifte. Og som vanlig har vi dårlig tid.

Det er sånn med barn at straks de merker at de voksne har dårlig tid, så skiller hjernen deres ut et sabotasje-hormon som sørger for at sutre-stemmen og trasse-musklene reagerer som de skal. Dette trigger igjen et allerede hyperaktivt nervesystem hos foreldrene.

Det er duket for kaos.

Stolte besteforeldre som fiser

Jeg haster inn på badet for å skru på badevannet. Eldstemann står konsentrert og plukker ned familiebilder fra hyllen og lillebror bistår ved å krølle dem sammen.

«Hva er det dere gjør?!!! Jeg har sagt til dere flere ganger at dere skal la de bildene være» kjefter jeg og jager de små rampene ut av badet mens fremkalte familiemedlemmer daler ned på badeflisene. Min store stolthet er hylla på badet med tolv utvalgte fotografier av årets små og store høydepunkter. Ansiktet til minstemann idet han smaker sin første is. Storebror som ler seg skakk av noe vi har glemt hva var. Når har man mer tid til å glede seg over det enn når man sitter på do? Dessuten så liker jeg tanken på at stolte besteforeldre sitter og fiser mens de fryder seg over portretter av seg selv sammen med de små hjerteknuserne.

“Jeg vil ikke, mamma”

«Mamma, jeg vil ikke bade» klager den eldste gjennom sprekken i baderomsdøra. «Lille venn, du har puttet hele hodet ditt ned i en bolle med risengrynsgrøt, du kan ikke gå sånn i bursdag. Dessuten har du mast om å få bade hele formiddag».

«Men nå vil ikke jeg det» svarer dørsprekken bestemt. «Men du må det» sier jeg, enda litt mer bestemt. Så åpner storebror døren på vidt gap før han slamrer den igjen med et brak så en boks med talkum hopper ut av baderomsskapet og en hvit pulversky drysser ned i badevannet.

Stressmestring

Jeg bestemmer meg for å roe meg ned før jeg går i krigen. Når kortisolet begynner å boble i topplokket, er min reaksjon å begynne å klemme febrilsk på små hudormer i ansiktet. Som om jeg liksom kan klemme stresset ut av kroppen. En psykolog ville kanskje kalle dette for tvangslignende atferd, jeg kaller det for en mestringsstrategi.

Når jeg gløtter på døren etter en liten stund med nevrotisk klemming, har de to små begynt å leke med duplo i rommet ved siden av. Jeg benytter anledningen til å løpe opp i annen etasje og hente den røde kjolen som skal jazze opp den bleke kroppen og det grå undertøyet. Alt undertøyet mitt er grått. Trusene ligner på kjøkkenkluter og blondetrådene i bh’ene mine ryker, for så å rotte seg sammen og bli til små kjafser.

Skadefroe unger

Idet jeg kommer inn igjen og inn på badet, ser jeg to små kropper som lynkjapt snur seg hundre og åtti grader og ser på meg med øyne som glitrer av skadefryd. Hyllen med familiebildene er tom. Bak dem er et halvfullt badekar. På vannoverflaten flyter firkantede flak av familieminner. Årets søskenbilde har druknet og på bunnen av badekaret ligger gutta og stirrer triumferende opp på meg. Et vakkert øyeblikk med eldstemann på fanget til farmor klamrer seg til kanten av badekaret, klissvått og krøllete.

Monster-mamma våkner

Jeg tror kanskje det er kombinasjonen av en akutt sorg over de tapte bildene og de selvtilfredse glisene som åpner låsen til rommet der monster-mamma bor. Barna har heldigvis ikke stiftet bekjentskap med henne mange ganger før, for hun er fæl.

Monster-mamma ser minst ti år eldre ut enn meg. Hun er svært lite verbal. Det eneste setningen hun evner å ytre er «nå er det nok!!», en setning som hun repeterer i loop i et toneleie som til slutt går opp i fistel. Det hun ikke klarer å formidle i ord, kompenserer hun for med en truende finger og grimme grimaser. Nesa og munnen snurper seg sammen til noe som kan minne om et nebb og de vidåpne øynene forenes av to diagonale øyebryn som møtes i en hissig rynke rett over nesen. Det hele gir et uhyggelig ugle-aktig uttrykk.

Monster-mamma er primitiv og fullstendig upedagogisk. Hun kan ikke lære barna noe som helst og oppnår ingenting med sin atferd annet enn sin egen emosjonelle ventilering.

Utysket i speilet

Synet av det truende alter egoet mitt gjør at eldstemann skynder seg å fiske fargerike lefser opp av badekaret for å plassere dem opp på hylla igjen. Men de har blitt til klumper i hånden hans og nå henger de over kanten av hylla som sjøsyke matroser. Og idet matrosene begynner å falle overbord og jeg rekker ut armen for å liksom redde dem, får jeg et glimt av meg selv i baderomsspeilet og ser dette utysket:

monster mamma

Den dårlige samvittigheten

Det virker ikke som om monster-mamma egentlig gjør noe voldsomt inntrykk på barna, annet enn at de skjønner at nå er det alvor. Men hun gjør et varig inntrykk på meg. Jeg skammer meg etterpå over utblåsningen og snakker lenge med barna om det. Så forsøker jeg å lette samvittigheten min med å gi dem is og IPad, før jeg igjen skammer meg over det upedagogiske i å prøve kjøpe seg inn i varmen igjen.

Men i det store bildet tenker jeg at de ikke tar skade av å se mamma bli ordentlig sint en sjelden gang. Kanskje det lærer barna at det er greit og trygt å vise følelser, selv de man skammer seg over.

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten.

Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!»

En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen.

Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

Det går over?

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Dårlig humør

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Mora til alle

Det renner svette i strie strømmer nedover ryggen. Brøytebilen har måkt all snøen OPP på fortauet og jeg må ha kroppen i førtifem graders vinkel for å klare å dytte søskenvognen på tjuefem kilo uten vinterdekk fremover. Det blir nok kiropraktoren etter denne permisjonen også, tenker jeg mens jeg fortsetter å mishandle ryggen min oppover bakkene fra barnehagen til bussen.

Krig med snøfonner

I vognen ligger en liten krabat og sover lunt og tungt mens broren sitter ved siden av og slurper i seg en smoothie. Lykkelig uvitende er de begge om den kraftanstrengelsen som foregår like bak dem. Jeg kaster i meg et par syredempende tyggetabletter idet vi ankommer busstoppet.

Tåsen-bussen er for en gangs skyld ikke full. Jeg går til krig mot en snøfonn som sperrer dørene men klarer til slutt å manøvrere stridsvognen min inn på bussen. Vi skal i en barnebursdag, Ola møter oss der. To timer med avbrutt voksensmalltalk, vasking av sjokoladeglasur fra sofaputer, megling mellom parter som ikke vil dele leker og blåsing på uforsiktige knær og albuer. Men jeg liker det, koser meg med å se på at barna har det gøy.

Spanderer ikke et blikk på sønnen

Vogna fyller midtgangen, jeg setter meg på klappsetet ved siden av den. På skrå overfor oss sitter en gutt med en sekk på fanget. Han er kanskje rundt fire år gammel, definitivt altfor ung til å kjøre buss alene. I hånden har han en nøkkelring med en liten bamse som han snakker til med knapt hørbar stemme. Litt lenger bort på samme setet sitter det en jente i tjueårene med høretelefoner og ser ned i en mobiltelefon. Statisk og konsentrert som om verden utenfor ikke vedkommer henne. Først når hun løfter ansiktet for å speile et oversminket ansikt i telefonen sin, ser jeg at hun har de samme øynene og ansiktsformen som gutten. Jeg har ikke oppfattet før nå at det er moren hans. Måten hun lener seg vekk fra ham, stenger verden ute med telefonen og høretelefonene ga meg inntrykk at de ikke kjenner hverandre.

Gutten ser bort på henne, hun spanderer ikke et blikk på ham. Jeg smiler forsiktig til gutten. Han ser på meg, men smiler ikke tilbake. Så begynner han å fikle med nøkkelringen sin igjen. «Mamma, kan vi synge om Klatremus?» Laurits er ferdig med smoothien og munnen hans er klar til å ta fatt på nye oppgaver. Jeg er ikke veldig bekvem med å synge på bussen, men det er bedre å synge sammen med sønn i vogna enn å løpe etter sønn gjennom midtgangen.

Flere som reagerer

«DEEET var en gang en mus og den musa det var meg, og ingen mus i verden har det så godt som jeg..» synger vi. Laurits synger høyt og med innlevelse, jeg korer med dempet stemme. I øyekroken ser jeg at gutten har sluttet å leke med nøkkelringen og sitter og følger med på oss fra bak en mørk lugg. Moren hans på sin side, pleier kjærlighetsforholdet sitt til mobilen. En eldre dame som sitter et par seter unna ser lenge på henne, før hun løfter øyebrynene og rister på hodet. Det er tydeligvis flere som reagerer på denne morens distanserte væremåte.

«Jeg rusler hele dagen med lua mi på snei, og blir jeg tom i magen så bare synger jeg» lyder det fra duoen i midtgangen. «Faderuuulaaaandeeeei» avslutter Laurits lattermildt før han raskt ber om en ny runde med Klatremus-sangen. Det er fortsatt noen stasjoner før holdeplassen vår, så jeg sier motvillig ja og setter i gang med et nytt vers om den musikalske snyltemusa. Plutselig hører jeg en tynn, nesten hviskende stemme som synger «..jeg vil gjerne spise, synge og være glad» Gutten med nøkkelringen gjemmer seg fortsatt bak den tykke luggen, men jeg ser at leppene hans beveger seg til sangen. Jeg smiler til ham igjen, men han smiler ikke tilbake, bare fortsetter å synge strofe etter strofe sammen med Laurits og meg.

Tomheten i øynene

Vi ankommer Jernbanetorget og moren til gutten reiser seg brått. Hun putter telefonen i lommen, fortsatt med høretelefonene i ørene og tar et hardt grep rundt armen til gutten. Han faller nesten ned av setet på grunn av den brå bevegelsen. Så haler hun han etter seg ut bussdørene. Og så, like før dørene lukker seg, snur gutten hodet mot meg og borrer øynene sine i mine. De stirrende brune øynene hans er uttrykksløse, jeg klarer ikke lese hva de forsøker å si meg. Og nettopp denne tomheten, er det som bekymrer meg mest.

Kanskje tolket jeg ikke situasjonen riktig, kanskje var moren sliten akkurat den dagen, kanskje var det ikke moren hans, men kusinen. Men det spiller strengt talt ingen rolle, for det vil jeg aldri få svar på. Min opplevelse der og da var at denne gutten ikke hadde det bra, ikke ble elsket. Og øynene hans har festet seg på netthinnen min.

Tenker på ham hver dag

Det er et halvt år siden, men jeg tenker på ham hver dag, sammen med en skokk andre unger. Sammen med flyktninggutten som ble skylt i land, babyen som nesten døde av volden foreldrene påførte ham, jenta som må vokse opp med overgrepsbilder faren hennes delte på nettet. Listen min blir lengre og lengre. Jeg trodde bare jeg skulle være mammaen til Laurits og Jæger, ikke at jeg samtidig skulle føle meg som mammaen til potensielt to milliarder unger.

Noen ganger unngår jeg bevisst historier om barn som lider. Når man føler seg maktesløs, er det bare så vondt å vite. Jeg leser overskriften på nettavisen og scroller raskt forbi eller skrur av lyden, skifter kanal. Det er menneskelig, men jeg skammer meg likevel. For det som i hvert fall ikke hjelper disse barna, det er når man velger å lukke øynene og ikke møte det blikket.

Når det er knute på tråden

«Hva med disse kortene med barnesanger?» Jeg plukker frem det som i min bok er en perfekt barselgave. Sang og musikk er en fin start på livet. «Jeg kjøper ikke de sangkortene der» svarer Ola kontant. «Hvorfor ikke?». «Fordi illustrasjonene er stygge. Jeg kjøper ikke stygge ting til mine venners barn». «Hun er seks uker gammel, hun har da ikke peiling på estetikk». «Og det kommer hun heller aldri til å ha dersom man fortsetter å kjøpe stygge gaver til henne». «Kortene er ment å være pedagogiske, ikke estetiske, Ola». «Så kanskje vi kan finne noe som er både pedagogisk og pent». Jeg gidder ikke mer, dette var mitt femte gaveforslag. Jeg snur meg og går ut av butikken.

Dette er typisk Ola og meg. Jeg synes noe er fint, Ola er ikke enig. Dette gjentar seg og jeg blir til slutt fornærma.

Alle forhold har sine svake punkter.

Små eller store sår som man stadig river skorpen av. Men så lenge relasjonen er sunn og sterk, er de bare en lett kløende påminnelse idet de gror igjen av seg selv. Å få barn sliter på relasjonen og gjør den mindre motstandsdyktig slik at et bittelite sår fort kan utvikle seg til en plagsom betennelse. Og sånne små sår, de oppstår gjerne i hverdagen innenfor husets fire vegger.

Jeg føler at jeg gjør seksti prosent hjemme, mens Ola bare gjør førti prosent. Ola er enig i det, men sier at det er fordi han gjør ting skikkelig mens jeg haster og slurver såpass mye at de ti prosentene som jeg gjør mer ikke bidrar med noe som helst. Her bruker han eksempler som korker som ikke er skrudd godt nok på flasker slik at innholdet søles ut og bestikk som står så tett i oppvaskmaskinen at det ikke blir rent. Jeg derimot synes Ola er treg. Når han skal gjøre en oppgave, f.eks lage hverdagswok, så Googles det, finhakkes og perfeksjoneres det i timesvis slik at familien får desperat lavt blodsukker og det eksklusive hverdagsmåltidet slukes, ikke nytes. Men er det egentlig så viktig hvem som gjør mer og hvem som gjør hva? I det store og hele ikke, men når man er trøtt og sliten blir det faktisk jævla viktig.

Og så er det høytidene.

De viktige dagene som skal danne gode familieminner. Frem til Ola og jeg ble sammen hadde Ola feiret jul på ett sted. Jeg derimot hadde feiret jul på tolv forskjellige steder; kjente og ukjente, ribbe og pinnekjøtt, edelgran og plast, Frank Sinatra og Hanne Krogh, mammas nye mann og pappas nye mann. Jul kommer ikke i ett format, jeg er tradisjonsløs. Mens Ola har vokst opp med faste juletradisjoner av et imponerende kaliber; levende lys på treet, filt under juleduken, blankpusset sølvtøy, hjemmelaget sylte, hjemmebakte syv slag, påsmurte rundstykker og ekte varm sjokolade. Samtidig vil Ola og jeg skape nye tradisjoner for vår egen familie. Vi vil skape vår egen jul. «Varm sjokolade på julaften» sier Ola «Varm sjokolade? Det kan man jo drikke hele året ellers. Vi bør vel ha gløgg?» svarer jeg. «Skal du ha glitter på juletreet?» spør Ola. «Ja, er det ikke pent nok det kanskje?» svarer jeg. «Riskrem» sier Ola. «Multekrem» sier jeg. «Pynting av treet lille julaften» sier Ola. «Må vi gjennomregissere absolutt hele jula?» svarer jeg.

Ikke sjelden kjemper vi kamper for å få gjennomslag for meninger vi ikke har tenkt godt nok igjennom eller ikke vil se konsekvensene av. For når første juledag kommer og vi begge er helt på felgen etter iherdig tradisjonsbygging, er vi jo skjønt enige om at å arrangere jul er slitsomt når man har små barn. Det er mye hyggeligere å komme til dekket bord og overlate ansvaret for tradisjonene til besteforeldrene inntil videre.

Selv om vi begge er konfliktsky typer, er det titt og ofte dårlig stemning hjemme hos oss.

I stedet for å krangle går Ola og jeg gjerne rundt i stillhet hver for oss og holder indre samtaler med oss selv der vi beskylder hverandre for både det ene og det andre. Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre.

Men det vi er ganske gode på, Ola og jeg, det er å møte hverandre etter å ha fått litt tid til selvrefleksjon. Vi innrømmer feil og så er vi overbærende med hverandre. Vi har erkjent at vi er i en fase med mer stress, lite søvn og mindre overskudd. Vi må akseptere mer og forvente mindre av hverandre. Derfor tolerer vi hverandres irritasjon, urimelighet og uvaner i større grad.

Det er kanskje ikke de største problemene vi har å stri med Ola og jeg. Sangkort, wok og multekrem ligger nok et stykke ned på andres prioriteringsliste over bekymringer. Men en dag møter vi nok større utfordringer og jeg håper vi kan trylle frem den samme overbærenheten da.

Skrevet med Olas rause velsignelse