Category: Kvinner

Hvordan løser vi det tredje skiftet?

Hvem har ansvaret for at familiekabalen går opp hjemme hos deg? Hvem vet hvilke barnesykdommer lillebror har hatt og når det er tid for neste kontroll på helsestasjonen? Hvem har ryddet bort vintertøyet og notert seg at cherrox må stå på ønskelista til jul? Hvem har husket på blodsukker-snacks i bilen på vei til hytta? Hvem har kontroll på hvem sin tur det er å invitere på playdate og at nabojenta har glutenallergi?

Er det mor? Da er din familie som de fleste andre.

Det er mamma som orkestrerer

Arbeidet med planlegging, koordinering og tilrettelegging av familiens aktiviteter er så omfattende at det har fått sitt eget navn. Det kalles det Tredje Skiftet og er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet på lille julaften. For når arbeidsdagen er over (det første skiftet), ranselen er pakket for morgendagen og oppvaskkluten henger til tørk på krana (det andre skiftet), da er det gjerne mor som ligger søvnløs i sengen og lager mentale lister over alt som må gjøres for at julestemningen kommer på plass i heimen.

Hva gjør man når en familie ønsker seg mer jevn fordeling?

Det er naturlig å bli både matt og muggen når man har ansvaret med å orkestrere hele familiesymfonien til alle døgnets tider. Ikke minst kan det være fortvilende for far som står på sidelinjen med ambisjoner om en større rolle i planleggingen. Så hvordan løser man det hvis en familie ønsker seg en mer jevn fordeling av oppgavene i det tredje skiftet?

To veier å gå

Det finnes to veier å gå; Far jekker opp innsatsen eller mor senker kravene. Det høres jo såre enkelt ut, så hvorfor har vi ikke innført disse lenge før vi trengte parterapi og mindfullness? Her har jeg noen teorier om krefter som kan være i sving og som setter kjepper i hjulet for perfekt likestilling.

Tilslørt overstyring

Den første har jeg valgt å kalle «tilslørt overstyring» Dette er en situasjon der far tar over flere av oppgavene, men mor synes ikke at far gjør godt nok arbeid og forsøker å overstyre ham ved å kritisere ham på en måte som ikke fremstår som kritikk, men som får han til å føle seg ubrukelig og umotivert. «Å ja, du har planlagt burger til middag igjen du. Ja, burger er du jo din favoritt og hvis bare barna bare tar de omega 3 tablettene, så er kanskje ikke to fiskemiddager i uken så viktig likevel»

Mistroisk inspeksjon

Den andre kaller jeg «mistroisk inspeksjon» Her har også far steppet opp innsatsen og utfører flere av oppgavene i det tredje skiftet. Det er bare det at mor ikke klarer å motstå trangen til å ettergå fars innsats, slik at i oppgavene i praksis blir gjort to ganger. «Så bra at du sorterte tøyet i skapet. Jeg bare endret litt på rekkefølgen sånn at t-skjorter nå ligger nederst og treningstøy ved siden av. Er du ikke enig i at sokker burde ligge synlig i hylla i stedet for i skuffen?»

Falsk delegering

Jeg vil også nevne «falsk delegering» som en kilde til trøbbel når far skal ta et større ansvar. Her sliter far med å få innpass, da mor stadig ligger et hestehode foran. Selv enkelte ganger når mor instendig har bedt far ta over et helt konkret ansvar, kan tildelingen likevel vise seg å være falsk. «Jeg tror jeg må hoppe over Netflix i kveld Berit, for jeg tenkte å begynne planleggingen av den barnebursdagen» «Ja, der har jeg allerede notert meg endel ting vi må huske på. Skal vi se…»

Eskalerende forsømmelse

Så hva hvis mor bare hadde roet egget og senket kravene til egen innsats? Da kan det være fare for at «eskalerende forsømmelse» oppstår. Dette er en situasjon der mangelen på oppfølging av en liten oppgave, bare eskalerer problemet ytterligere så følgene blir katastrofale. «Dette er en skade vi leger ser stadig oftere som skyldes at barnet har gått med for små sko». «Ja, det kan sikkert stemme. Vi har ikke hatt tid til å følge med på det der vi skjønner du.»

Sosial nedbrytning

En annen konsekvens dersom alle mødre skulle innta et mer lemfeldig forhold til familieplanleggingen, er det vi kan kalle «sosial nedbrytning» Her blir motivasjonen for å dra i gang sosiale aktiviteter og samvær sakte drept som et resultat av gjentatte erfaringer med kaos, brannslukking, likegyldighet og utakknemlighet. «Kjære foreldre. Vi dropper luciafeiringen i barnehagen i år. I fjor var fem av barna i luciatoget ikke kledd i hvitt og én var kledd som Kaptein Sabeltann. Forelderen som skulle bake hadde kun bakt ett brett med lussekatter, så da ble det bare en kvart på hver. To foreldre satt i mobiltelefon under lucia-toget og én i teams-møte. Ingen av barna hadde øvd på sangen hjemme og barnehagen fikk heller ingen tilbakemelding fra foreldrene på gjennomføringen»

Er likestilling mulig?

Er det egentlig mulig å jobbe mot likestilling i det tredje skiftet uten tilslørt overstyring, mistroisk inspeksjon, falsk delegering, eskalerende forsømmelse eller sosial nedbrytning?

Uten å kunne lene meg på noen form for ekspertise, vil jeg mene det. Min anbefaling til deg (kvinne eller mann) som er lei av å bære ansvaret, er å bruke god tid på avlessingen. Begynn i det små, vær ærlig med deg selv på hva du egentlig er komfortabel med å gi bort av oppgaver og bli enige med din partner om hvilke områder der den enkelte har det fulle ansvaret. Kanskje er ikke femti femti fordeling det optimale for dere, men at en skjevdeling kombinert med mye anerkjennelse passer bedre.

Slik blir i stedet det tredje skiftet til slutt et skifte over i en bedre familiedynamikk.

Kjønnsrollekrise

Jeg vokste opp på åttitallet i Oslo, i en tid da de fleste kvinner jobbet, statsministeren hadde pupper og pappaene var like drevne på å steke fiskepinner som mammaene. Likevel var det mødrene som hadde ansvaret for å innrede hjemmene.

Homo-pappa og gullpuma

Til tross for at min familie var ultramoderne med skilte foreldre, homo-pappa, importert stefar fra sverige og halvsøsken, var bildet det samme hjemme hos oss. Det var mamma som tok de viktige interiør-beslutningene og møblerte rekkehuset vårt med vannseng, vegg-til-vegg tepper og pudderrosa skinnsofa. Vi hadde blinkende pastell-bjeller på juletreet, himmelblå tapet med måker på soverommet og en meter høy gullmalt porseleens-puma i stua.

Etterhvert flyttet jeg for meg selv, og som min mor før meg kastet jeg meg på alle interiørtrender uten tanke på om de lot seg kombinere. Det var shabby chic på soverommet og respatex på kjøkkenet. Det var leopard på gulvet i stua, snurrebambus i vinduskarmen og IKEA-Michelangelo på veggen. Det var nips og strass, gips og glass.

Estetikeren

Så møtte jeg Ola, arkitekten med arkitekt-foreldre, arkitekt-bestefar, arkitekt-oldefar og arkitekt-bestevenner. Ola vokste opp i et hjem der kosedyrene var laget i trematerialer og legoen var sortert etter farge.

Allerede på første daten diskuterte vi estetikk og interiør. «Det verste jeg vet er når folk pynter hjemmene sine med ord som LOVE og HOME» sa Ola. «Ja, det er det verste» svarte jeg og bestemte meg samtidig for å montere ned skiltet med HAPPINESS som hang over nøkkelskapet i gangen.

Vi gikk lange turer og Ola snakket om barndomshjemmet sitt på Løten og eggene til Arne Jacobsen, og det var bare i grevens tid at jeg skjønte at Arne Jacobsen var en kjent designer og ikke en generøs hønse-bonde fra Hedemarken.

Interiør-maktkamp

Vi flyttet sammen og jeg tenkte at NÅ skulle min kvinnelige estetiske sans endelig komme til sin rett. Men det viste seg raskt at Ola ikke var komfortabel med at jeg skulle styre innrednings-skuta. Vi kranglet for første gang i puteavdelingen på IKEA og avsluttet med silent-treatment over kjøttbollene. Etterhvert kunne vi ikke kjøpe en skuffe-knott uten at luften mellom oss dirret av irritasjon og mistro. En gjenstand som jeg syntes var interessant, syntes Ola var stygg. Det han kalte god design, var for meg overpriset gjesp.

«Hva har du tenkt med farger og sånt da?» spurte venninner meg. De satt åpenbart i førersetet hva gjaldt innredningen av sine respektive hjem. «Med farger og sånt? Neei, det med farger, der har jeg tenkt en palett som reflekterer på husets egenart» svarte jeg tynt. Sannheten var at jeg ikke kunne tenke en eneste fargerik tanke uten at arkitekten dukket opp i hodet mitt med sine bedrevitende anekdoter om lys og skygge. Min kvinnelige rett til å innrede hang i en tynn tråd og jeg var i ferd med å miste min nedarvede interiør-selvtillit. Jeg var i en kjønnsrollekrise.

Åpenbaringen

Men så, etter en kveld med surmuling nedi en pose med ostepop på grunn av nok en diskusjon med den eminente arkitekten, ble jeg sittende å planlegge hvilke kamper jeg skulle vinne nå som soverommet skulle innredes. Mens jeg satt der og slipte sverdene mine, slo det meg at jeg ikke engang kunne huske hvordan soverommet så ut, hverken fargen på veggen eller plasseringen av dør og vindu. Verre var det at jeg heller ikke klarte å huske hvordan rommet vi møblerte sist ble seende ut. Hvilken farge var det vi valgte på sørveggen igjen og hvilken lampe endte vi opp med i taket?

Hvordan kunne jeg glemme noe som tilsynelatende var så viktig for meg så fort? Var jeg egentlig så veldig interessert i disse innrednings-greiene eller handlet denne krigen om noe annet? For eksempel at jeg som kvinne var sosialisert inn i rollen som familiens estetikk-overhode og den rollen forventet at jeg skulle forstå meg bedre på form og farge enn mannen.

Før posen med ostepop var tom den kvelden hadde jeg erkjent for meg selv at mine interiørvalg stort sett var basert på hva andre likte og at det egentlig ikke var så viktig for meg å bestemme møbleringen så lenge jeg trives med resultatet. Men for Ola var det viktig å sette sitt preg på hjemmet og han hadde dessuten ekspertisen. Så jeg heiste det hvite flagget og børstet av meg generasjoner med innrednings-plikt. Det var en lettelse å gi fra seg ansvaret.

Siden har jeg oppdaget at jeg bærer i meg flere slike kjønnsroller, for eksempel rollen som familie-organisator, gaveinnkjøper, kakebaker, sykepleier og barnegarderobeansvarlig. Noen har jeg gitt bort med glede, andre har jeg tviholdt på, visse må vi dele. Men jeg tar ikke roller lenger bare fordi jeg er kvinne, jeg tar dem fordi jeg vil.

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.

Pappaer er fra Mars, mammaer er fra Venus

I alle tider har menneskeheten vært opptatt av forskjellene mellom menn og kvinner. Vi har grått over dem, ledd av dem, sunget om dem, men har sjelden blitt kloke på dem. Mange mener dog at dette bare er stereotype oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten. De kan umulig ha barn. For aldri kommer forskjellene på menn og kvinner så til uttrykk som når en ny verdensborger flytter inn i husholdningen.

Du skal ikke drikke mange kopper kaffe med barselgruppa før du oppdager at de pappa-kvalitetene du selv går og ergrer deg over, er de samme som får de andre mammaene til å knurre. Og sånn er det vel for pappaene også. Det handler mye om ulikheter i hvordan man oppfatter og løser problemstillinger i hverdagen. Her har jeg funnet frem noen klassiske eksempler på hvordan to vesener fra forskjellig planet løser daglige utfordringer med barna.

Babyen begynner å gråte.

Hva gjør mammaen:

Går straks i gang med mental eliminering; Han spiste en hel skål grøt for halvannen time siden, sov godt i vogna, har bæsjet og konsistensen var fast og fin. Han er ikke varm i pannen, sår i stumpen eller har tenner på gang. Det var ikke lenge siden han satt på armen og han har nettopp fått krabbe litt på gulvet. Men vent! Har han ikke en svak rosa stripe øverst på armen og sitter rett ved siden av salongbordet med skarpe hjørner?

Hva gjør pappaen:

Venter og ser litt mens han tenker; Hvis det ikke går over snart får vi prøve litt grøt…Se, der sluttet han jammen å gråte.

Babyen våkner om natten og vil ikke sovne igjen.

Hva gjør mammaen:

Ligger våken og venter på at barnet skal sovne. Bekymrer seg over hvordan hun skal komme igjennom dagen med så lite søvn. Lytter og smugkikker, mens hun later som om hun sover sånn at babyen skal forstå at det er sovetid og ikke våkentid. Når barnets pust til slutt blir jevn og tung, venter hun et par minutter for å være sikker på at barnet har sovnet før hun hengir seg til drømmeland.

Hva gjør pappaen:

Sover.

Barnet skal kles på om morgenen

Hva gjør mammaen:

Sjekker YR. Åpner skuffen med buksene. Finner buksa som hun har tenkt på og kler på barnet buksa. Åpner skuffen med tykkere gensere. Finner frem den nyvaskede genseren som hun vet matcher buksa og kler på barnet genseren. Åpner skuffen med sokker og kler på barnet et par som matcher antrekket forøvrig.

Hva gjør pappaen:

Åpner tre forskjellige skuffer før han finner skuffen med buksene. Kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen, lurer på om det er en tights og så innser at det er buksene til minstemann. Finner riktig skuff med bukser, kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen. Oppdager at det ligger en t-skjorte tilgjengelig på stolen ved sengen. Tenker at mammaen har lagt den frem og kler på barnet t-skjorta. Åpner to forskjellige skuffer før han finner skuffen med sokkene. Kler på barnet sokkene. Får spørsmål av mammaen om hvorfor barnet har på seg en t-skjorte full av yoghurt. Spør om hvorfor mammaen legger frem skitne klær til barna.

Huset ser ut som en slagmark og barna er sutrete.

Hva gjør mammaen:

Smører to brødskiver til barna, setter på Hakkebakkeskogen og tar fatt på oppvaskmaskinen.

Hva gjør pappaen:

Spiser to brødskiver med barna, ser på Hakkebakkeskogen og lover bort godteri hvis barna klarer å tømme oppvaskmaskinen.

Barnet har slått et annet barn i barnehagen.

Hva gjør mammaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; herregud, sønnen min slår andre barn. Hva har vi gjort galt? Har vi vært for slappe med oppdragelsen? Men på en annen side, barn som slår gjør det jo gjerne for å få å bli sett. Åh nei, har vi ikke vært flinke nok til å gi ham oppmerksomhet og kjærlighet? Jeg har jo hatt mer fokus på lillebror i det siste. Jeg må legge ut et innlegg om dette i mammaklubben på Facebook og høre hva andre tenker…

Hva gjør pappaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; unger ass…

Favorittprogrammet går på TV, men der er ikke leggetid for barna enda.

Hva gjør mammaen:

Putter babyen i tripp-trappen, utstyrer eldstemann med tegnesaker og smugtitter på serien en halv times tid samtidig som hun mater babyen, sorterer en pose med skittentøy og viser eldstemann hvordan man tegner en struts.

Hva gjør pappaen:

Putter babyen i vippestolen, utstyrer eldstemann med en supporterdrakt og ser på kampen i to timer mens han mater store og små tilskuere fra en pose med potetgull og viser eldstemann hvordan man tar tofotstaklinger.

PS: skrevet med et humoristisk blikk på både mamma-rollen og pappa-rollen. Er fullstendig klar over at verden er mer sammensatt.