Tag: marielunde

Tidsklemme eller en umulig samfunnsmodell?

Jeg er ingen matematiker, tvert imot fikk jeg tre i matte på gymnaset. Likevel kan jeg ikke unngå å mistenke at det må være noe grunnleggende feil med dagens familiemodell. Jeg får rett og slett ikke regnestykket til å gå opp.

Er egentlig samfunnet tilrettelagt for at man kan ha et velfungerende familieliv med to barn og to fulltidsarbeidende foreldre, uten at barnas oppdragelse, parforholdet eller helsa blir skadelidende?

Jeg utelukker ikke muligheten for at det bare er jeg som er latterlig dårlig på tidsstyring eller over gjennomsnittet nevrotisk, men;

Halvparten av uken borte bare på arbeid og søvn

Innenfor ukens hundre og femtiåtte timer skal følgende skje (og da har jeg bare inkludert det mest grunnleggende): Man skal SOVE, helst femti timer i uken. Så skal man JOBBE i trettisju og en halv time. Bare der har godt over halvparten av uken gått med.

Kjøre, vente og pakke

Man skal gå, sykle, busse eller kjøre bil =TRANSPORT mellom jobb, skole, barnehage, kjøpesenter, idrettshall og legevakt. I denne transport-stafetten er det også endel ting du må sette av tid til underveis på de nevnte lokasjoner; Du kan påregne i hvert fall to timer i uken på å LETE etter votter, sko, drikkeflasker, lekser, sønner eller døtre. Tilsvarende må du bruke på VENTING, om det er å stampe i kø på ring 3, stå i rekke foran kassa på Rema, vente på sykepersonell eller på tissing. Ikke minst er PAKKING et langtekkelig tetris av handleposer, sekker, fotballer, stellevesker og hyperavanserte barnevogner som med klikk og skyv blir til brikker som skal få plass i en trang elbil.

Klær og sammenbrudd

Du bør ta høyde for at det går en halv arbeidsdag hver uke til PÅKLEDNING av deg selv og andre, mest andre. Har du barn som kler på seg selv, så vinner du ikke denne tiden tilbake, nei, den kan du overføre til LETING fordi de store barna gjerne legger fra seg klærne sine flere kilometer unna der de skal være. Har du små barn kommer ofte påkledning hånd i hånd med SAMMENBRUDD, så smett inn et par timer til det også.

Holde hus

VEDLIKEHOLD av hus og hage, RYDDING og HUSARBEID stjeler fort ti timer i uken selv når du trekker fra luking og stryking (hvem har tid til sånt?) Klær, hus og bil skal vaskes, men også kropp må vaskes nå og da. Du bør påregne fem timer i uken til hud, hår, rumper, negler, snørr og skurv = PLEIE, kanskje seks nå i Covid-tid. Pluss på et par til som går til tannlege, frisør, fastlege, kiropraktor og helsestasjon.

Mat og familietid

Du er heldig hvis du får en halv time sittende ved matbordet hver dag for å SPISE middag. Noen spiser stående med en klut i hånden og et barn på armen, andre gående på vei mellom skole og parkour. Sunn, god og hjemmelaget mat kan mekkes på tjue minutter hvis du er riktig dreven og matpakker kanskje på fem? Legger man til kveldsmat, frokost, fredagstaco, en helgebiff og noen søndagsvafler, blir det fort seks timer i uken på MATLAGING, selv når foreldre bytter på.

Så må det settes av FAMILIETID til lek, turer og samvær med barna. Regner vi med femten timer i uken, har vi dekket inn bursdager, playdates og besøk av besteforeldre også.

Forpliktelser

Det er flere selskaper som skal driftes enn jobben og familien; styret i borettslaget, FAU og skolekorpset vil ha en andel av tiden din også. Loppis, vennegrupper, foreldremøter og juletrefest, alle må bidra =DUGNAD

Da gjenstår det cirka fem små timer av uken som må prioriteres knallhardt mellom avslapning og overskuddsaktiviteter som trening, parforhold og venner.

Som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Ser man dette regnestykket i sammenheng med myndighetenes forventning om fulltidsarbeid og reproduksjon, er det ikke så underlig at å bli forelder kan føles som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Så hvordan får man det til å gå rundt? Jo, man bare spikker litt på hver av disse aktivitetene. Man tar snarveier, og disse snarveiene heter for eksempel bestikkelser, tomme trusler, skjerm, søvnbrist, ferdigmat og sølibat. Snarveiene baner vei for stress, dårlig samvittighet og dårlig helse, iblant samlivsbrudd og barn som ikke føler seg sett.

Jeg følger strømmen

Så finnes det sikkert en hær av skarpe planleggere der ute som alltid får kabalen til å gå opp. Der er familier som våger å leve alternativt eller som har ofret god råd og karriere for mer tid sammen. Du har foreldre som aksepterer situasjonen og ikke bruker tid på å klage på tidsklemma. Det finnes gode pedagoger som alltid finner de rette nøklene når treåringen har låst seg og foreldre som har lært barna sine å hjelpe seg selv.

Jeg er åpenbart helt middelmådig på disse tingene. Jeg følger strømmen, med høye skuldre og kortisolen bankende i pannebrasken. Jeg synes forventningene er for høye og mestringsfølelsen for lav når jeg regner på timer og minutter for å få tids-ligningen til å gå opp. Men jeg vet at det finnes flere middelmådige matematikere der ut som også knoter med det samme regnestykket

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.