Category: Norsk blogg

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.

Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Livet med barn er en maraton av selvmotsigelser

Motsetningene starter allerede i det øyeblikket barnet blir født i form av den alle fineste og desidert vondeste opplevelsen i ditt liv. 

 

Søvn

Så de første ukene gleder du deg til hvert våkne øyeblikk; «Kom og se! skynd deg, endelig er han våken!» Men én måned senere gjør du hva som helst for at han skal sove; «Du går ikke forbi den krybben når han endelig har sovnet! Du får knipe igjen blæra til i morgen». 

 

Så følger et par år der han sprettet opp før hanen galer; «Halv fem? Det er faen ikke menneskelig» før du plutselig en dag må bevæpne deg med vannpistol for å få han til å våkne; «Hallooo…klokken er halv ett!» Og senere på kvelden med en wifi-bryter for å få han til å sove; «Jeg stenger av nettet! Du kan ikke ligge våken og spille på mobilen halve natten.» 

 

Da er det en sjebnens ironi at det til slutt er deg som ender opp med å ligge våken med mobilen halve natten mens du venter på at gutten skal komme trygt inn ytterdøren og finne sengen sin. 

Språk

Den samme bipolare reisen gjelder for språkutvikling. «Hva blir det første ordet?» «Alt blir så mye lettere når han lærer å snakke.» Men det skal ikke rare ordforrådet til før kjeften går som et maskingevær og du lengter tilbake til knirke-alderen; «jeg blir så sliten når du maser konstant.» «ikke avbryt meg hele tiden!»

 

Men det er irreversibelt, han lærer nye ord for hver dag som går. Så du må heller prøve å kontrollere snakkinga, fortelle ham hva han ikke kan si og hva han er nødt til å si «Sa du hei når du kom og takk for meg når du dro?» Du gir ham instrukser om hvem han aldri må snakke med og hvem han må fortelle det til dersom noen han aldri må snakke med prøver å snakke med ham. Du avholder møter sammen med de andre foreldrene der det avdekkes hvem av barna som har sagt hva og hvem som må si unnskyld til hvem. 

 

Og det kan virke som at dette blir noe i overkant mye, for plutselig en dag vil han ikke prate med deg. I det hele tatt. Og da må du bruke alle kunstens regler for å hale ordene ut av ham «kan du vær så snill å svare meg?». Da snakker du til ryggen hans, til stengte soveromsdører og sender SMS’er der du lokker med «mammas vafler og kakao nede i spisestuen nå.»

 

Og idet han har lempet to vafler på en tallerken og subber opp igjen på rommet sitt, drar du frem mobilen, swiper gjennom barnebildene og minnes den kosete gutten med de varme klemmene. De myke barnekinnene og varmen fra kroppen hans. «Hvorfor satt jeg ikke mer pris på det?» 

Kjærlighet

Det er fordi du rent har glemt hvordan det føles å bli sparket i trynet om natten, smerten fra såre brystvorter og byssebetennelse i begge armene. Du husker ikke lenger hvor slitsomt det var å være et levende klatrestativ dekket av snørrslim og havregrøt. 

 

Og her er vi ved kjernen av hvordan du utholder dette maratonet av ekstreme motsetninger og stadig nye utfordringer; Gjennom betingelsesløs og uendelig kjærlighet. 

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Fordelene med å ha kreft

«Hvordan gååår det med deg?» spør folk. De mener kreften. De mener ikke DET at jeg blir vekket hver dag klokken kvart på fem og blir skreket «mamma» til to hundre og femti ganger i døgnet, som er den egentlige grunnen til at jeg ser litt blodfattig ut. Nei, for sånt er helt vanlig.

«Fint» svarer jeg og klistrer på meg mitt bredeste smil. «Hun er så sterk» tenker de. «Jeg er så trøtt» tenker jeg.

Vi er familien det er synd på

Familien som er rammet av kreft. Uhelbredelig kreft. En sånn familie man bruker som referanse når man angrer på at man har blåst seg opp over ubetydeligheter eller uffet seg over hverdagsstresset.

Men vi er også familien som ser muligheter der andre ser problemer. Ikke misforstå, det er en djevelsk, nådeløs, slu og seig parasitt av en sykdom som forsyner seg av familielykken vår. Men det er fint lite vi kan gjøre med det, annet enn å se på situasjonen med glad-brillene på. Og da er det mange lyspunkter å oppdage.

Uslåelig misere

For eksempel vinner vi stort sett alle elendighetskonkurranser. Dette er verbale turneringer der småbarnsforeldre sitter og kniver med hverandre om sympati for å overleve småbarnsperioden. «Vi sover kanskje tre til fire timer i snitt hver natt!» «Oi, det er tøft, men vi har tvillinger i trassalderen!» «Ja, det høres kjempeslitsomt ut, men vi har ingen besteforeldre som kan avlaste!»

«Vi har kreft, vi…»

Gyldig fravær

Og så har vi alltid gyldig fravær. «Kreften» kan jeg si, så skjønner folk med en gang. «Ja, selvfølgelig! Nei, det skal du ikke tenke på, full forståelse.» Bare tenk på mulighetene det representer! Dugnad, kakebaking og foreldrerepresentant – bare si trylleordet så bortfaller alle forventninger og krav. Glemte avtaler; «Ja, det har blitt litt mye for oss med kreften og alt.» «Ja, selvfølgelig, ikke tenkt på det engang.» Tisstrengte unger på reise; «Excuse me, but the queue for the toilet starts here.» «Yes, but where does it start for cancer sick families?»

Ser uvanlig godt ut

Når man har kreft blir man også tilskrevet vidunderlige kvaliteter som man sikkert ikke har. «Tøff» «inspirerende» «ekte» -det er bare å lene seg tilbake og cashe inn skryt. Ikke minst blir man uvanlig tiltrekkende. «Du ser fantastisk ut!» For i hvermansens assosiasjonsregister for kreft, finnes det ingen nyanser, det er enten «frisk» eller «blekt beinrangel uten hår.» Og med de forventningene til grunn, holder jeg meg uforskammet godt.

Carpe diem

Så er det fordelene som dukker opp som et resultat av at man har døden subbende et par meter bak seg døgnet rundt. For eksempel lar jeg ikke en anledning for en trøste-kanelbolle gå fra meg, hvem vet hvor mange kanelboller jeg har igjen? Jeg hiver ungene i bilen og kjører gjerne en halv time for en «varm, fersk, medium stor, tjukk kanelbolle, uten for mange sirkler, ikke for hardt stekt og med bare et dryss kanel, takk!» Vel i hende veier jeg den, kjenner på varmen og hvordan den klistrer seg til hånden av det seige sukkeret som har smeltet på undersiden. Jeg lukter på den, lukker øynene og smaker på den med hele kroppen mens jeg holder dem lukket. Slik nyter man en kanelbolle når døden sitter på bordet bak deg og venter på en anledning.

Jeg er ikke redd for noe lenger

Eller det vil si, jeg er redd for at noe skal skje med barna mine, det ligger kodet i programvaren. Taler derimot…pøh, jeg er vel mer redd for å ikke kunne tale enn for å holde en tale. «Jeg vet at vi bare er invitert til tirsdags-fiskepinner, men jeg tenkte likevel at jeg skulle benytte anledningen til å si noen velvalgte ord…»

Fobier kan du bare drite i når du har kreft. Sprøyteangst går ikke overens med sprøytebehandling. Edderkopper, bier og slanger? Prøv å ha kreftparasitter som formerer seg og sakte dreper deg INNI kroppen.

Minnetalene på forskudd

Så er jeg så heldig at jeg får kjenne hvor mye jeg egentlig betyr for menneskene rundt meg. Fordi jeg står med ett ben i grava og ett i livet, har jeg fått minnetalene på forskudd; meterlange SMS’er, klemmer, tårer, blomster, emojiis og morgenlevering.no. Så kan jeg med god samvittighet prioritere tiden min på mennesker som virkelig betyr noe for meg og slå opp med dårlig karma.

Og dermed har vi kommet til den kanskje viktigste fordelen med å ha kreft: Du kan fort komme til å verdsette tiden du tross alt har på en litt mer våken måte.

Så hvis du skal ta med deg noe fra denne teksten, er det dette: Tid er det mest verdifulle du har, så bruk den med hjertet og lev den med glad-brillene på.

Hva gjør du når barnet ditt blir avvist?

Vi er på lekeplassen tvers over gata. Toåringen spar sand med en knekt frisbee mens fireåringen ligger på taket av et lekehus og spionerer på noen førsteklassinger fra nabolaget som har installert seg på toppen av en grønn kolle. Termostatet sier at det er sommer selv om kalenderen viser at det er vår.

De store guttene har tatt med seg lekene sine ut i finværet og flyr jagerfly gjennom luften mens de lager lyder som kan høres ut som eksplosjoner.

Frieriet til fireåringen

«Mamma, jeg vil leke med de store guttene» sier Laurits, fireåringen min. «Ja, du kan jo gå bort og spørre dem om du kan være med å leke» svarer jeg og håper at de store guttene vil inkludere ham i leken, siden de kjenner ham fra før og stort sett er greie med de mindre barna.

Et ørlite snev av stolthet kiler i brystkassa idet jeg ser fireåringen modig løpe avgårde mot førsteklassingene, men følelsen blir raskt avbrutt av brekningslyder fra sandkassa. Toåringen har forsynt seg av en raus frisbee-munnfull med sand og jeg må komme fordøyelsessystemet hans til unnsetning.

Etter å ha renset en munnhule for slim og sand, får jeg endelig anledning til å se hvordan det har gått med frieriet til eldstemann. Jeg oppdager at han står gjemt bak et tre med to vannpistoler rettet mot seg mens han får tilrop om å fjerne seg. «Hei-hei, det der er ikke greit!!» sier jeg mens jeg går raskt bort til de store guttene. «Det er ikke greit å snakke sånn til andre og det er heller ikke greit å forsøke å sprute andre ned med vann.» «Vi hadde ikke tenkt til å gjøre det» svarer den ene forlegent. De legger fra seg pistolene og går tilbake til jetflygingen.

Gjentatte avvisninger

Jeg smiler oppmuntrende til Laurits og rekker frem hånden for å ta ham med bort fra guttene, men han tar den ikke. I stedet tar han opp en av figurene sine fra lommen og går bort til dem. «Se! Kattegutt fra pysjheltene.» sier han stolt og rekker frem figuren. «Javel» svarer den ene gutten passe uinteressert. Men Laurits gir seg ikke og setter seg ned ved siden av dem og forsøker å få øyekontakt. De ignorer ham totalt.

Jeg blir stående hjelpeløs som tilskuer og for hver gang han får en ny avvisning, knyter det seg i magen på meg. Jeg kan snakke til guttene når de går over streken, men jeg KAN ikke tvinge dem til å leke med ham. Det vinner han ingenting på. Laurits blir sittende tenksom og rådvill, strever med å forstå hvorfor de ikke vil ta ham med i leken, prøver alle midler for å vinne gunst. Jeg håper bare for guds skyld at han ikke retter søkelyset innover og begynner å lete etter mangler hos seg selv.

Livets harde skole

«Laurits, skal vi gå til…» begynner jeg. Han reiser seg brått, løper bort til en liten blomstereng og plukker med seg et par løvetann som han rekker frem til en av guttene. Men gutten rister på hodet og tar ikke imot blomstene. Etter en stund kommer Laurits slukøret, slentrende bort til meg med hengende hode.

Åh, jeg har så vondt av ham. Men det er dette han skal lære å mestre, det er ikke siste gang han vil oppleve avvisning. «Laurits, jeg forstår veldig godt at du er lei deg for at de ikke ville leke med deg. Jeg synes du er veldig modig som tør å gå bort til de store guttene. Jeg tror ikke de skjønte hvor morsomt det kunne blitt dersom de hadde latt deg være med på leken» sier jeg og stryker gutten over håret.

Hvilke er de magiske ordene?

Jeg aner ikke om det er det rette å si til ham. Hvilke er de magiske ordene som kan bygge ham opp og hjelpe ham i slike situasjoner? Hvordan finner jeg svaret på hva nettopp han trenger å høre i en lapskaus av personlighet, opplevelser og tilfeldigheter. Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at dette er en forsmak på prøvelser som vil komme. Avvisning, ydmykelse, uvennskap og kanskje mobbing. Situasjoner der min evne til å påvirke vil vike for reaksjoner fra jevnaldrende. Situasjoner der han trenger selvfølelse og trygghet på seg selv.

Da håper jeg bare at jeg har klart å gjøre et skikkelig forarbeid.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.