Tag: mammablogg

Og slik bedriver vi barneoppdragelse

Man kan si mangt om måten de oppfører seg på, disse små menneskene vi forsøker å oppdra. Men det er faen meg mye rart foreldre også gjør i oppdragelsens navn.

Trollet:

Dette er en form for barneoppdragelse som går ut på at foreldre tramper som rasende troll for å demonstrere at nå mener de alvor. Den er spesielt hyppig i bruk etter barnets leggetid når det ligger og roper på foreldrene eller klatrer ut av sengen sin. Trampingen har som formål å skremme barnet til å sove når det hører foreldrenes troll-aktige buldring på vei til barnerommet.

Slik gjør du det:

Lut ryggen og ha en liten bøy i knærne. Dette gjør det lettere å få kraft i trampingen når du går mot barnerommet. Knytt nevene, rufs til håret og rynk gjerne brynene for et mer skremmende uttrykk. Øk styrken i trampingen for hver runde du må ta innom barnerommet for å slå ned på uro.

Sørg for at barnet oppfatter trampingen som en trussel og ikke forveksler den med lek og moro.

Bløffmakeren:

Denne oppdragelsesteknikken er vanlig å benytte når familien er på farta, for eksempel på vei ut av huset eller hjem fra barnehagen. I slike situasjoner blir det ikke sjelden bevegelsesnekt hos minst ett av barna. Strategien er da å true med å forlate barnet slik at det blir livredd og til slutt kapitulerer og blir med. Hvis barnet er litt for trygg på forelderen, kan man bli nødt til å dra bløffen lenger. For eksempel forlate barnet i huset og stenge døren så det ikke kommer ut, eller gjemme seg ute av syne for barnet så det får kjenne på hvordan det er å være foreldreløs.

Slik gjør du det:

Innta en slags jeg-gir-blanke-holdning med kroppen og annonser med en likegyldig tone at du kommer til å forlate barnet. Målet er å spille en så overbevisende rolle at barnet føler seg utrygg. Gå fra barnet med bestemte skritt og uten å nøle. Smett så bak en busk eller et tre og gjem deg mens du spionerer på barnets reaksjon når det skjønner at du har forlatt det.

Pass på at ingen ser deg når du bedriver denne oppdragelsen. Det kan ha uheldige konsekvenser hvis noen oppdager at du sitter på huk bak en hekk og spaner på et engstelig barn på fortauet.

Regelrytteren:

Denne oppdragelsemetoden bygger på filosofien om at man som forelder må ha regler og prinsipper for at det skal bli folk av barna. Den er svært hyppig brukt i situasjoner når barn ikke vil lystre i en sak som foreldrene har sterke meninger om. Da er det avgjørende at forelderen ikke bøyer seg eller lar seg herse med, men holder stand.

Slik gjør du det:

Her vil jeg bruke som eksempel prinsippet om at barnet skal si «unnskyld» når det har gjort noe galt. Start soft og med mild stemme forklar hvorfor barnet må si unnskyld. Hvis barnet ikke lystrer, hev stemmen og vær mer truende i kroppsspråket. Hvis det stadig ikke hører etter, sett barnet i trappen og si at det må sitte der til det har sagt unnskyld. Hvis barnet fortsatt nekter, foreslå at barnet kan hviske unnskyld. Vær også åpen for at barnet heller kan gi en klem for å vise at de mener unnskyld. Dersom det fortsatt ikke foreligger et unnskyld, kom med trusler om å frata det barne-TV, lørdagsgodt eller andre ting det gleder seg til. Bruk alle lovlige midler og spill på følelser som skyld, skam, frustrasjon og redsel for å få den jævla unnskyldningen ut av barnet. Du må for enhver pris ikke gi etter. Husk, det aller viktigste er at prinsippene dine etterleves.

NB: Vær klar over at du gjennom et slikt prinsipp-regime risikerer å sitte i trappa selv når din egne unnskyldninger sitter langt inne.

Løgnhalsen:

Her oppdrar man ved å sterkt overdrive konsekvensene av hva som skjer dersom barnet ikke hører på forelderen, igjen for å skremme til lydighet.

Slik gjør du det:

Skriv en liste med mer eller mindre oppdiktede ting som skjer hvis barnet ikke hører på forelderen. F.eks:

  • Vil ikke pusse = tennene blir svarte.
  • Ser mye på TV = får firkantede øyne.
  • Vil ikke spise grønnsaker = slutter å vokse.
  • Vil ikke bruke votter = fingrene faller av.
  • Går bort fra mamma eller pappa = blir kidnappet.

Vær obs på at denne oppdragelsesmetoden fort kan slå tilbake på deg selv siden foreldrene dine sjelden er i nærheten og du stadig ikke blir kidnappet.

Pugg listen så du alltid har de samme fryktelige konsekvensene å true med. Slik vil barnet til slutt tro på dem.

Lykke til med oppdragelsen!

Erna, kom og bo en uke hos oss!

Erna, ikke bruk dyrebare skattekroner på unødvendige analyser. Jeg kan garantere at etter en uke hos oss så begynner du å få et klarere bilde av hvorfor antall barnefødsler i Norge går ned.

Boligprisene i byen har gitt oss stor gjeld og lite plass, så vi kan dessverre ikke tilby deg enerom. Siden du er selveste statsministeren, kler vi gjerne opp dobbeltsengen vår i den fineste sateng, men jeg tror ikke du vil trives med å sove der. Minstemann våkner nemlig alt fra tre til åtte ganger i løpet av natten og dagen starter kvart på fem. Du kan få sove på en madrass i kjellerstua. Eller forresten…der bytter samboeren min og jeg på å sove annenhver natt for i det hele tatt å kunne stå oppreist på jobb. Hva med på sofaen med ørepropper?

Ernas frokost

Det er hektisk hos oss på morgenen med bleieskift, tannpuss, påkledningskrig og matpakkesmøring, så frokost er en ganske stusselig affære er jeg redd. Barna vil bare ha kald grøt, samboeren spiser bøyd over matpakkene, mens jeg spiser på jobben for å starte arbeidsdagen tidlig slik at ikke dagen i barnehagen blir så lang for minsten. Små barn blir stresset av lange barnehagedager forteller dine spesialister i Helse Sør-Øst. Dessuten er det hyggelig å se barna mer en to timer på ettermiddagen før de skal i seng.

Ernas huskeliste

En liten huskeliste som kan være grei for deg å lese igjennom til vi kommer fra barnehagen;)

  • Ha alltid blikket rettet mot gulvet når du går rundt i huset for å minimere fotskader forårsaket av skarpe leker.
  • Pass på nøkler og lommebøker. Bankkortet mitt fant jeg etter fire måneder i en blomsterpotte på badet.
  • Hvis du oppdager at minstemann spiser fra søpla, bare løft han vekk og si nei.
  • Han får heller ikke lov å klatre inn i oppvaskmaskinen.
  • Eldstemann kan bli uforholdsmessig sint hvis han ikke får gå først i trappen.
  • Trappegrinda er et kombinert sikkerhetstiltak og IQ- test. Ikke vær redd for å spørre om hjelp.

Ernas faste oppgaver

Vi kan forøvrig trenge din hjelp under middagen. Du som er en mester i å diskutere og forhandle; hvis du kan få barna til å sitte i ro på stolene sine og spise grønnsaker og fisk uten at det blir kjefting og tårers gnissel, er jeg deg evig takknemlig.

Hvis du etter middag trenger å lese stortingsmeldinger eller legge fruktbarhetsstrategier, er det kanskje best at du setter deg på kaffebaren på Manglerudsenteret borti veien. Støynivået hjemme hos oss er nemlig langt over det helsetilsynet anbefaler. Det anses ikke lenger som forsvarlig å jage treåringen og lillebroren hans ut i snøen for å få ro til husarbeidet og vi har ikke besteforeldre i nabohuset.

I stedet bruker vi ettermiddagene på å være sammen med barna våre og kveldene til å legge ukeskabal, mate vaskemaskinen og gjøre innkjøp.

Ernas fremtidsvisjoner

Kanskje du vil lese for minstemann før han skal legge seg? For tiden leser vi «mine første ord» slik at gutten ikke faller bakpå på språk. Han vet det ikke enda, men en vakker dag må han jo ha en mastergrad hvis han skal ha noen sjanse i arbeidslivet. Og at folk skal komme seg i arbeid og bli lønnsomme skattebetalere, det er du jo opptatt av Erna.

Jeg skulle gjerne sittet over en pils og lyttet til dine tanker om den norske samfunnsmodellen, men siden barna nettopp har hatt omgangssyke, har jeg endel jobb jeg må ta igjen på kvelden. Samboeren skal på foreldremøte, og må ellers ofre et par kvelder til en deadline på et prosjekt han skal levere. Oppdragsgiveren hans bryr seg nemlig lite om at hans forpliktelser på hjemmebane.

Men du er sikkert ganske busy du også med en plan for å få regnestykket til å gå opp; mer jobb, flere barn, bedre helse og færre sykemeldinger.

Ernas erfaring med mammarollen

Hvis du etter en uke hos oss fortsatt lurer på hvorfor vi ikke får flere barn, kan du jo spørre deg selv hvor enkelt du synes det har vært å balansere jobb og barn i eget liv? For du har tidligere uttalt at du sikkert kunne vært en bedre mor, men at du alltid har jobbet mye og at barna har vokst opp slik og blitt vant til det.

Nå må du muligens venne deg til tanken om at vi andre heller ikke er overmennesker, men ser vår begrensning når det gjelder hvor mange barn vi klarer å være tilstedeværende foreldre for mens vi er i full jobb.

Når stormene herjer

Jeg pleide å danse i regnet til leppene ble blå og huden rød. Jeg kunne stupe i havet uten å sjekke dybden og legge på svøm langt avsted uten å se meg tilbake. Jeg kikket aldri etter mørke skyer på himmelen, og når det stormet som verst, lot jeg vinden herje med meg til jeg kollapset og noen måtte redde meg fra uværet.

Så kom du.

Du har med deg morgensol og våte snøballer. Du kan få kløverblader til å fly og skyer til å fnise. Du strekker hodet mot en grå himmel for å spise regndråpene. Du har nordlyset i øynene og virvelvind i bena.

Men med deg kommer også uro. Frykt for at lynet skal treffe deg eller solen brenne. Angst for at du ikke skal finne frem i den tykke tåka. At tordenen vil skremme deg. Den vonde følelsen av at at bølgene kan drive deg bort fra meg.

Så jeg vokter på deg, følger nøye med på værvarselet. Jeg smører deg inn med solkrem og trer svømmeringer på armene dine. Jeg drar støvler på bena dine og gjemmer deg bort under store frakker. Jeg pakker deg inn og holder deg tett inntil meg. Likevel engster jeg meg for været.

For jeg vet at en dag vil du også danse i regnet, uten støvler og uten frakk. Du vil ikke ofre mørke skyer en tanke når du stuper uti havet og plasker avgårde uten å se deg tilbake. Og jeg vet at du mange ganger vil måtte kjenne uværet piske deg i ansiktet og vinden rive i kroppen din til den faller sammen.

Det skremmer meg.

Men når uroen min er som verst, skal jeg minne meg selv på at jeg har lært deg å svømme. At jeg har fortalt deg om solens gode og dårlige sider. Og at du vet jeg alltid er der når stormene herjer.

Bryllup eller skilsmisse

Hun gråter, hulker faktisk. «Jeg tror vi har glidd fra hverandre. Hver kveld etter at vi har lagt barna, sitter vi bare i hver vår sofa med telefonen og snakker ikke sammen» sier hun i et slags syngende tonefall som avsluttes med et hikst og en stor slurk rødvin.

Dette lyder kjent. Jeg lener meg bakover i stolen for å få ørene mine noen centimeter nærmere den ulykkelige og venninnen hennes. «Og så blir vi irriterte på hverandre for bittesmå dritt-ting.» fortsetter hun. Check, tenker jeg. «Og det verste er at jeg stadig vekk ikke orker at han tar på meg engang!»

Bør man senke kravene?

Jepp, det er Ola og meg hun beskriver, vi har det på akkurat samme måten. Men mens hun vurderer skillsmisse, planlegger jeg bryllup.

Det skal være sagt at jeg bare har hørt bruddstykker av denne kvinnens historie, MEN…En klok tante sa en gang til meg at den alle største belastningen for et forhold, det er å få barn. Og den nest største belastningen, er å ha de samme kravene til forholdet som når du ikke hadde barn.

Farvel til romantikken

For her er nemlig det sanne bildet; vi sover i snitt fem timer i døgnet avbrutt to til tre ganger av hyl, spark, hoste eller oppkast. I de timene vi ikke leverer til arbeidsgiver, forsøker vi å samarbeide med to individer som bevisst og ubevisst driver psykologisk krigføring mot oss. Vi bor på en kompakt slagmark med et lydnivå som langt overstiger det helsetilsynet anser som forsvarlig. Når vi først kommer oss ut døren, drasser vi gjerne rundt på tretti kilo med vogn, barn og utstyr. Kroppene våre er i en kontinuerlig sigefase. Øyelokk, pupper, hake, rumpe; alt synker, unntatt blodtrykket som er på god vei opp. Og det finnes lite tid til å pynte vraket i form av frisørtimer og ny garderobe. Hjemme rusler vi gjerne rundt i pysjbukser med en klut i hånda og grøt i håret.

Det er ikke akkurat en scene satt for romantikk.

Selve definisjonen av romantikk er dessuten ikke den samme som før. I den livsfasen jeg er i nå, står ikke blomster, dype samtaler og sofa-spooning på listen når temperaturen på følelsene skal tas.

Kjærlighetserklæring for småbarnsforeldre

Det som gjør meg varm i hjertet, det er når Ola gir meg en ekstra time med søvn. Eller når han sier «Marie, jeg synes du skal gå deg en lang tur med søpla». En varm kopp kaffe i hånden på morgenen er en sterkere kjærlighetserklæring enn hundre røde roser. Blomster dør hjemme hos oss uansett. Og når Ola og jeg sitter i hver vår sofa med hver vår telefon, og jeg endelig får noen minutter i mitt eget hode, da føler jeg at vi sammen deler en rolig og kjærlig stund.

Og det er det som gjør meg trygg på oss, at vi klarer å se hverandres behov i den stormen vi er i nå. At vi gjør så godt vi kan for at den andre skal være litt mindre frustrert og sliten.

Så gleder jeg meg til den dagen vi kan sove i samme seng igjen og finne på ting sammen bare vi to. Og ikke minst gleder jeg meg til å si JA til ham i august.

Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.

En småbarnsmors bekjennelser

Lørdag

04:37:

Dette orker jeg ikke. Jeg kan ikke leve sånn som dette, det går bare ikke. Det kan ikke kalles et liv en gang. Én time sammenhengende søvn har jeg fått, én time!!! Jeg fikser bare ikke dette mamma-greiene lenger. Han har holdt på med denne våkne-hver-halvtime rutinen nå i seks uker. Jeg orker ikke mer, jeg er nødt til å dra. Nå. Jeg kan liste meg ut, Ola får ta over… Men det er midt på natta, hvor drar jeg da? Hvor skal jeg sove? Oslo Plaza! Jeg kan sjekke meg inn der, så får jeg finne ut av hva jeg gjør videre i morgen. Bra! Å nei, det er karneval i barnehagen på mandag og jeg har lovet Laurits at vi skal handle kostyme i morgen. Faen.

08:32

Halv ni?? Åh, gode, flinke Ola. Han har tatt begge to og latt meg få sove! Jeg er så utrolig heldig som har tre så fine gutter i livet mitt. Jeg blir altfor lett irritert, jeg må lære meg å være mer tålmodig og positiv, sånn som Elin på jobben. Jeg får jo aldri denne tiden tilbake, det er her og nå. Fra i dag skal jeg slutte å stresse meg opp over helt hverdagslige ting som spisenekt, natterangel og sutrekor. Det blir bare et negativt fokus som påvirker alle.

08:45

Jeg skjønner ikke hvorfor han må bruke giraffen til å spise, hva er galt med skjea? Jaja, det viktigste er at han spiser noe.

09:32

Bondegård eller Bøler Bad? Frihet til å velge. Frihet my ass…Ok, fordeler med bondegård: løpe fritt, gøy med dyr, lekeplass, utviklende og pedagogisk, kan bruke dobbeltvogna, god kaffe og helt sjukt gode kanelboller. Risikofaktorer: konstant mas om is og ridetur, høyt støynivå, uoversiktlig, gjess som biter og barnekidnapperens eldorado. Fordeler med Bøler Bad: gøy med vann, rene barn, utviklende og pedagogisk, hud mot hud, og lite folksomt. Risikofaktorer: ny senebetennelse i armen, bæsjing i bassenget, påkledningskrig, glatte fliser og forkjølelse. Har ikke overskudd til syke unger, det må bli bondegård.

09:54

Hvor er Jæger nå? Han har krabbet inn i oppvaskmaskinen igjen selvfølgelig. Ah, denne endeløse forelskelsen i oppvaskmaskinen.

09: 57

Må hver eneste påkledning være en kamp?

10:12

Skal vi se..smoothies, frukt, smokk, tåteflaske, barnemat, bleier, solkrem, skift, våtservietter, leker, Mikkel Rev, solhatt, jakker, drikkeflaske, matpakke, regntrekk, bleieposer, sitteunderlag, innsektsnett, vognpose, caps, Inotynol og snørrsuger. Herregud, å pakke for en liten utflukt med vogna er som å pakke for en ukes telttur.

11:23

Så fint de leker sammen. Å som jeg elsker de to små trollene der. De vokser altfor fort. Snart vil de ikke sitte på fanget mitt lenger eller la meg stryke dem over håret. Hva gjør jeg da?

12:43

Må begge to henge på meg absolutt hele tiden? Det er klin umulig å få i seg en matbit.

13:32

Ungene mine er usedvanlig pene. Og det mener jeg helt objektivt.

15:13

Hvor er Laurits? Han stod jo nettopp og klappet den sauen. Jeg ser ham ingen steder. Nei, nei, nei, nei…Å, herregud!

15:15

Der er han! Ridder Ola fant ham. Ola er så god på å være rolig og tenke rasjonelt når sånt som dette skjer. Jeg får bare panikk. Vi burde ha sex i kveld, det er altfor lenge siden.

16:45

Hvordan går det an å produsere så mye klesvask? Jeg tømte denne i går og nå er den helt full. Ok…hvordan vasker man et skumgummi-drage-kostyme? Får jeg den i det hele tatt inn i maskinen, bare hodet har en diameter på en halvmeter!

17:11

Det er ikke rart at man iblant lengter tilbake til den gang man bare hadde seg selv å tenke på! Hverdagen min består av å tjene to små keisere som vræler når de ikke får det som de vil, kaster maten jeg lager veggemellom, krever å bli båret rundt på armen og nekter å la meg sove på natten. Det er synd på meg…

17:58

Ola tror kanskje at han bidrar. Men jeg vet veldig godt hvem det er som drar lasset i dette huset. Med den skilpaddefarta hadde vi levd som nomader hvis ikke det var for meg.

18:15

Hvorfor føles det samtidig både feil og riktig og gi barna IPad?

19:23

Snart blir det vin og snacks. Melkesjokolade eller Sørlandschips? Et stort glass vin og i hvert fall tolv ruter med melkesjokolade. Og cola zero. Nei..ni ruter med melkesjokolade og en liten skål med sørlandschips. Tolv ruter OG Sørlandschips pluss vin og Cola Zero, det er lørdag og jeg er veldig sliten.

22:40

Æsj, jeg stinker svette. Jeg savner å føle meg fresh. Det er helt umulig å kombinere fresh med småbarnsliv, jeg kan ikke ta ordet i min munn engang, uten å få grusom smak av søvnmangel på kjøpet. Hvem er egentlig hun i speilet med ettervekst og bæreposer under øynene? Hun ser fjern ut i blikket. Er hun i det hele tatt her, eller er hun fanget i et mentalt vakuum bestående av handlelister, sovetider og dagsplaner. Jeg må prøve å være mer tilstede, passe på at hverdagen ikke bare blir en grøt av plikter og…Grøt! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt. Jeg må huske å sette det på handlelista.

22:55

Endelig! Min tur til å sove på hard madrass i kjellerstua. Hele natten uten avbrytelser. Avrunder en fin dag med en fin natt.

Søndag

00:41

Dette er så typisk meg. Når jeg først kan sove, hva skjer da? Nei, da klarer jeg ikke sove. Bare pust rolig inn og ut…pust inn…pust ut…søren, vi glemte å gi Jæger astmamedisin før vi la ham.

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…

Du kan dø av dette

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET» sier kirurgen. Jeg faller sammen. Musklene i kroppen som har stått som spente gardister for å beskytte følelsene mine mot vonde beskjeder, har endelig fått lov å gå av vakt. Sinnet tar over og tårer renner nedover kinnene mine, tårer av lettelse. Jeg skal ikke dø av denne sykdommen likevel.

«Du kommer til å bli FULLSTENDIG HELBREDET»

Jeg er nyoperert for net-kreft i tynntarmen med lokal spredning. En diagnose som jeg er på god vei til å bli ekspert på, men bare i teorien. Man kan lese seg opp på statistikk og prognoser, men uten erfaring, uten innsikten som kommer fra en hverdag med pasientmøter, operasjoner, behandling og fagsamtaler, er timene brukt på kreftlex nærmest bortkastet for å kunne si noe om fremtiden.

Veien til rom 1128 på sengepost 3 i bygg 7 på Ullevål Sykehus har vært lang. Utallige besøk hos fastlegen, flere runder hos diverse private og offentlige spesialister, turer til legevakta, i ambulanse eller nærmest krabbende inn døra. Alltid på reise gjennom Helse-Norge med en følelse i magen av at noe er alvorlig galt, men uten evne til å kvitte seg med den flaue stanken av hypokondri. For hver meter med resultatløse undersøkelser, vokser frykten for at det sitter i hodet og ikke i magen. Gjør det virkelig så vondt? For så å bli premiert over mållinjen seks år senere med kreft, en livstruende medalje for ikke å ha gitt opp.

Psyken har fått kjørt seg ganske kraftig den siste måneden. Til tider har det føltes som om jeg balanserer på en stram line og under meg venter totalt sammenbrudd. Da gjelder det å holde balansen, se rett frem og ikke bli overmannet av frykt.

Men nå har jeg fått «fullstendig helbredet» ved min side. Han er en oppmuntring og trøst når smertene er som verst. Jeg sover mesteparten av tiden. Jeg mobiliserer energi for å klare å være mamma sånn som mamma pleier å være når barna kommer på besøk. De to små trollene mine er velsignet uvitende om hva som foregår. Annet enn plaster på magen og sjokoladepudding i matsalen, er det lite som gjør inntrykk på dem. Heldigvis.

“Du er I UTGANGSPUNKTET FRISK”

Noen dager etter operasjonen er det en annen gastrokirurg som går runder på sengeposten. Jeg snakker med ham om hjemreise og videre oppfølging. «Så blir det kontroll i femten år fremover, men du er jo i utgangspunktet frisk, så det blir jo å..» Vent litt! «I UTGANGSPUNKTET FRISK?» spør jeg. «Ja, vi kan ikke være trygge på at ikke kreften kommer tilbake, spesielt når det er spredning som hos deg» svarer kirurgen.

Jeg venter til kirurgen har gått. Så gråter jeg i stillhet idet min aller beste venn «fullstendig helbredet» reiser seg og forsvinner ut døra. I stedet blir jeg sittende alene med «i utgangspunktet frisk.» Jeg føler meg på ingen måte like trygg på ham.

Femte dagen etter operasjonen blir jeg sendt hjem fra sykehuset med «i utgangspunktet frisk» i bagasjen. Jeg føler meg på ingen måte syk. Iherdig innsats med kaloriinntak og promenering i korridorene på Ullevål har gitt resulatater. Jeg bruker sykemeldingstiden til å lese. For å få en bedre forståelse for «i utgangspunktet frisk», leser jeg pasienthistorier. Jeg leser om tilbakefall og mennesker som lever med kronisk net-kreftsykdom. Flere har fått beskjed om at de ikke vil dø AV kreften, men kanskje MED. Disse hadde langt dårligere prognose enn meg da kreften deres ble oppdaget. Det beroliger meg og gjør at «i utgangspunktet frisk» er mindre plagsom å ha hengende rundt.

Fire uker etter operasjonen møter jeg opp på Rikshospitalet for samtale med spesialist om biopsien. Biopsien avdekker hvor aggressiv kreften er og hvor mye den hadde spredt seg før operasjon. Først når du blir alvorlig syk kan du begripe hvor sårbar du blir når noen vet noe om deg som du ikke vet, og den informasjonen er av livsviktig karakter. I første omgang handler det om den jævlige ventingen, tjueåtte dager med mental selvplageri; «hva hvis…», «tenk om…». Så er det den maniske analyseringen av tonefall, ansiktsutrykk og formuleringer i møte med legen. Det føles som man er i møte med en allmektig gud som kan ta eller gi deg liv basert på et par nøkkeltall på datamaskinen sin.

«DU KAN DØ AV DETTE»

Kreften min vokser sakte, forteller spesialisten. Jeg har svært gode prognoser. «Jeg leste noe om at det er en sånn kreft som man dør MED og ikke AV» sier jeg. Spesialisten ser på meg lenge som for å sørge for at jeg følger med. Så sier han «Du kan dø av dette, Marie.» Han fortsetter med å gjenta noe om de gode prognosene mine og at jeg har det beste utgangspunktet, men jeg hører ikke ordentlig etter lenger. I stedet fører jeg en indre dialog der jeg prøver å overtale «i utgangspunktet frisk» til å bli værende, så jeg slipper å måtte leve resten av livet mitt med «DU KAN DØ AV DETTE». Dessverre lykkes jeg ikke, min nye livspartner insisterer på å overta plassen.

Tre måneder senere går hverdagslivet med «du kan dø av dette» overraskende bra. Til å begynne med slet jeg med å holde ham på avstand, men nå er ikke hans daglige skremmetaktikker like effektive som i begynnelsen. Likevel er han alltid der, i bakgrunnen, i bakhodet. Som et sår som aldri gror, en konstant påminnelse om at jeg altfor tidlig kan bli revet bort fra de jeg er glad i.

Jeg lærer meg nok å leve med ham. Noen sier til og med at de lever bedre med ham på slep. Men jeg tror nok aldri vi kommer til å bli venner.

Skrevet for Carcinor – foreningen for alle som er engasjert i net-kreft. 

Pappaer er fra Mars, mammaer er fra Venus

I alle tider har menneskeheten vært opptatt av forskjellene mellom menn og kvinner. Vi har grått over dem, ledd av dem, sunget om dem, men har sjelden blitt kloke på dem. Mange mener dog at dette bare er stereotype oppfatninger som ikke har rot i virkeligheten. De kan umulig ha barn. For aldri kommer forskjellene på menn og kvinner så til uttrykk som når en ny verdensborger flytter inn i husholdningen.

Du skal ikke drikke mange kopper kaffe med barselgruppa før du oppdager at de pappa-kvalitetene du selv går og ergrer deg over, er de samme som får de andre mammaene til å knurre. Og sånn er det vel for pappaene også. Det handler mye om ulikheter i hvordan man oppfatter og løser problemstillinger i hverdagen. Her har jeg funnet frem noen klassiske eksempler på hvordan to vesener fra forskjellig planet løser daglige utfordringer med barna.

Babyen begynner å gråte.

Hva gjør mammaen:

Går straks i gang med mental eliminering; Han spiste en hel skål grøt for halvannen time siden, sov godt i vogna, har bæsjet og konsistensen var fast og fin. Han er ikke varm i pannen, sår i stumpen eller har tenner på gang. Det var ikke lenge siden han satt på armen og han har nettopp fått krabbe litt på gulvet. Men vent! Har han ikke en svak rosa stripe øverst på armen og sitter rett ved siden av salongbordet med skarpe hjørner?

Hva gjør pappaen:

Venter og ser litt mens han tenker; Hvis det ikke går over snart får vi prøve litt grøt…Se, der sluttet han jammen å gråte.

Babyen våkner om natten og vil ikke sovne igjen.

Hva gjør mammaen:

Ligger våken og venter på at barnet skal sovne. Bekymrer seg over hvordan hun skal komme igjennom dagen med så lite søvn. Lytter og smugkikker, mens hun later som om hun sover sånn at babyen skal forstå at det er sovetid og ikke våkentid. Når barnets pust til slutt blir jevn og tung, venter hun et par minutter for å være sikker på at barnet har sovnet før hun hengir seg til drømmeland.

Hva gjør pappaen:

Sover.

Barnet skal kles på om morgenen

Hva gjør mammaen:

Sjekker YR. Åpner skuffen med buksene. Finner buksa som hun har tenkt på og kler på barnet buksa. Åpner skuffen med tykkere gensere. Finner frem den nyvaskede genseren som hun vet matcher buksa og kler på barnet genseren. Åpner skuffen med sokker og kler på barnet et par som matcher antrekket forøvrig.

Hva gjør pappaen:

Åpner tre forskjellige skuffer før han finner skuffen med buksene. Kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen, lurer på om det er en tights og så innser at det er buksene til minstemann. Finner riktig skuff med bukser, kler på barnet buksa som ligger øverst i skuffen. Oppdager at det ligger en t-skjorte tilgjengelig på stolen ved sengen. Tenker at mammaen har lagt den frem og kler på barnet t-skjorta. Åpner to forskjellige skuffer før han finner skuffen med sokkene. Kler på barnet sokkene. Får spørsmål av mammaen om hvorfor barnet har på seg en t-skjorte full av yoghurt. Spør om hvorfor mammaen legger frem skitne klær til barna.

Huset ser ut som en slagmark og barna er sutrete.

Hva gjør mammaen:

Smører to brødskiver til barna, setter på Hakkebakkeskogen og tar fatt på oppvaskmaskinen.

Hva gjør pappaen:

Spiser to brødskiver med barna, ser på Hakkebakkeskogen og lover bort godteri hvis barna klarer å tømme oppvaskmaskinen.

Barnet har slått et annet barn i barnehagen.

Hva gjør mammaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; herregud, sønnen min slår andre barn. Hva har vi gjort galt? Har vi vært for slappe med oppdragelsen? Men på en annen side, barn som slår gjør det jo gjerne for å få å bli sett. Åh nei, har vi ikke vært flinke nok til å gi ham oppmerksomhet og kjærlighet? Jeg har jo hatt mer fokus på lillebror i det siste. Jeg må legge ut et innlegg om dette i mammaklubben på Facebook og høre hva andre tenker…

Hva gjør pappaen:

Unnskylder overfor barnets foreldre og tenker; unger ass…

Favorittprogrammet går på TV, men der er ikke leggetid for barna enda.

Hva gjør mammaen:

Putter babyen i tripp-trappen, utstyrer eldstemann med tegnesaker og smugtitter på serien en halv times tid samtidig som hun mater babyen, sorterer en pose med skittentøy og viser eldstemann hvordan man tegner en struts.

Hva gjør pappaen:

Putter babyen i vippestolen, utstyrer eldstemann med en supporterdrakt og ser på kampen i to timer mens han mater store og små tilskuere fra en pose med potetgull og viser eldstemann hvordan man tar tofotstaklinger.

PS: skrevet med et humoristisk blikk på både mamma-rollen og pappa-rollen. Er fullstendig klar over at verden er mer sammensatt.