Category: stress

En småbarnsmors bekjennelser

Lørdag

04:37:

Dette orker jeg ikke. Jeg kan ikke leve sånn som dette, det går bare ikke. Det kan ikke kalles et liv en gang. Én time sammenhengende søvn har jeg fått, én time!!! Jeg fikser bare ikke dette mamma-greiene lenger. Han har holdt på med denne våkne-hver-halvtime rutinen nå i seks uker. Jeg orker ikke mer, jeg er nødt til å dra. Nå. Jeg kan liste meg ut, Ola får ta over… Men det er midt på natta, hvor drar jeg da? Hvor skal jeg sove? Oslo Plaza! Jeg kan sjekke meg inn der, så får jeg finne ut av hva jeg gjør videre i morgen. Bra! Å nei, det er karneval i barnehagen på mandag og jeg har lovet Laurits at vi skal handle kostyme i morgen. Faen.

08:32

Halv ni?? Åh, gode, flinke Ola. Han har tatt begge to og latt meg få sove! Jeg er så utrolig heldig som har tre så fine gutter i livet mitt. Jeg blir altfor lett irritert, jeg må lære meg å være mer tålmodig og positiv, sånn som Elin på jobben. Jeg får jo aldri denne tiden tilbake, det er her og nå. Fra i dag skal jeg slutte å stresse meg opp over helt hverdagslige ting som spisenekt, natterangel og sutrekor. Det blir bare et negativt fokus som påvirker alle.

08:45

Jeg skjønner ikke hvorfor han må bruke giraffen til å spise, hva er galt med skjea? Jaja, det viktigste er at han spiser noe.

09:32

Bondegård eller Bøler Bad? Frihet til å velge. Frihet my ass…Ok, fordeler med bondegård: løpe fritt, gøy med dyr, lekeplass, utviklende og pedagogisk, kan bruke dobbeltvogna, god kaffe og helt sjukt gode kanelboller. Risikofaktorer: konstant mas om is og ridetur, høyt støynivå, uoversiktlig, gjess som biter og barnekidnapperens eldorado. Fordeler med Bøler Bad: gøy med vann, rene barn, utviklende og pedagogisk, hud mot hud, og lite folksomt. Risikofaktorer: ny senebetennelse i armen, bæsjing i bassenget, påkledningskrig, glatte fliser og forkjølelse. Har ikke overskudd til syke unger, det må bli bondegård.

09:54

Hvor er Jæger nå? Han har krabbet inn i oppvaskmaskinen igjen selvfølgelig. Ah, denne endeløse forelskelsen i oppvaskmaskinen.

09: 57

Må hver eneste påkledning være en kamp?

10:12

Skal vi se..smoothies, frukt, smokk, tåteflaske, barnemat, bleier, solkrem, skift, våtservietter, leker, Mikkel Rev, solhatt, jakker, drikkeflaske, matpakke, regntrekk, bleieposer, sitteunderlag, innsektsnett, vognpose, caps, Inotynol og snørrsuger. Herregud, å pakke for en liten utflukt med vogna er som å pakke for en ukes telttur.

11:23

Så fint de leker sammen. Å som jeg elsker de to små trollene der. De vokser altfor fort. Snart vil de ikke sitte på fanget mitt lenger eller la meg stryke dem over håret. Hva gjør jeg da?

12:43

Må begge to henge på meg absolutt hele tiden? Det er klin umulig å få i seg en matbit.

13:32

Ungene mine er usedvanlig pene. Og det mener jeg helt objektivt.

15:13

Hvor er Laurits? Han stod jo nettopp og klappet den sauen. Jeg ser ham ingen steder. Nei, nei, nei, nei…Å, herregud!

15:15

Der er han! Ridder Ola fant ham. Ola er så god på å være rolig og tenke rasjonelt når sånt som dette skjer. Jeg får bare panikk. Vi burde ha sex i kveld, det er altfor lenge siden.

16:45

Hvordan går det an å produsere så mye klesvask? Jeg tømte denne i går og nå er den helt full. Ok…hvordan vasker man et skumgummi-drage-kostyme? Får jeg den i det hele tatt inn i maskinen, bare hodet har en diameter på en halvmeter!

17:11

Det er ikke rart at man iblant lengter tilbake til den gang man bare hadde seg selv å tenke på! Hverdagen min består av å tjene to små keisere som vræler når de ikke får det som de vil, kaster maten jeg lager veggemellom, krever å bli båret rundt på armen og nekter å la meg sove på natten. Det er synd på meg…

17:58

Ola tror kanskje at han bidrar. Men jeg vet veldig godt hvem det er som drar lasset i dette huset. Med den skilpaddefarta hadde vi levd som nomader hvis ikke det var for meg.

18:15

Hvorfor føles det samtidig både feil og riktig og gi barna IPad?

19:23

Snart blir det vin og snacks. Melkesjokolade eller Sørlandschips? Et stort glass vin og i hvert fall tolv ruter med melkesjokolade. Og cola zero. Nei..ni ruter med melkesjokolade og en liten skål med sørlandschips. Tolv ruter OG Sørlandschips pluss vin og Cola Zero, det er lørdag og jeg er veldig sliten.

22:40

Æsj, jeg stinker svette. Jeg savner å føle meg fresh. Det er helt umulig å kombinere fresh med småbarnsliv, jeg kan ikke ta ordet i min munn engang, uten å få grusom smak av søvnmangel på kjøpet. Hvem er egentlig hun i speilet med ettervekst og bæreposer under øynene? Hun ser fjern ut i blikket. Er hun i det hele tatt her, eller er hun fanget i et mentalt vakuum bestående av handlelister, sovetider og dagsplaner. Jeg må prøve å være mer tilstede, passe på at hverdagen ikke bare blir en grøt av plikter og…Grøt! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt. Jeg må huske å sette det på handlelista.

22:55

Endelig! Min tur til å sove på hard madrass i kjellerstua. Hele natten uten avbrytelser. Avrunder en fin dag med en fin natt.

Søndag

00:41

Dette er så typisk meg. Når jeg først kan sove, hva skjer da? Nei, da klarer jeg ikke sove. Bare pust rolig inn og ut…pust inn…pust ut…søren, vi glemte å gi Jæger astmamedisin før vi la ham.

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…

Trassige tider

“God morgen vennen min» sier jeg. «Nei» får jeg til svar. Toåringen sitter oppreist i sengen. «Har du sovet godt?» «Ikke mamma!!» Ja dette var jo en hjertelig velkomst. «Pappa sover, det er jeg som skal følge deg til barnehagen i dag.» Jeg fisker en genser og en bukse ut av en skuff. «Ikke den!! Elefant!!» «Genseren med elefant er dessverre på vask.» Han kaster seg ned i sengen med et hyl som om han nettopp har mottatt et dødsbudskap. «ELEEFANT!!! ELEEFANT!!!»

Trass..et så vakkert lite ord. Lett som snø på tungen og søtt som sukkertøy i munnen. Alt ordet rommer er imidlertid langt mindre bedårende og mye mer utfordrende.

Trass kunne nesten vært en egen idrettsgren sammensatt av fysiske og mentale prøvelser foreldre må igjennom. Klar for litt morgengymnastikk? Først litt lett oppvarming med «jeg vil ikke» i et par minutter, så tre repetisjoner av «mor kler på, barn kler av», fire minutter med «total meltdown», skammelig avsluttet av mor ved hjelp av en runde med bestikkelser. Klokken er 07:15, pulsen er allerede skyhøy og mor har svetteringer under armene på den nye blusen.

Når vi endelig har forhandlet oss ned trappen kan vi ta fatt på frokosten.

Å servere frokost til en trassig toåring kan sammenlignes med å servere Gordon Ramsey. Du vet aldri på forhånd om det du serverer er bra eller dårlig. «Kaviar?? Jeg vil ikke ha kaviar.» «Du spiser jo alltid kaviar. Hva vil du ha da?» «Elefant!» «Vi har ikke elefant i kjøleskapet.» «Sjokolade!» «Nei, vi spiser ikke sjokolade til frokost.» Misfornøyd grynting. «Smør!» «Brødskive med bare smør?» «Ja.» To ferdig smurte brødskiver med smør senere. «Jeg vil ikke ha smør, jeg vil ha kaviar!»

Så er forhandlingen over for en liten stund og vi prater løst og fast om krokodiller og elefanter mens vi spiser brødskive med smør og kaviar. Han virker uberørt av morgenens hendelser, mens svetteringene mine kommer til å trenge litt tid på å tørke.

«Jeg vil gjøre det selv!!!»

En meterlang liten bølle står og drar tannbørsten ut av hendene på deg. «Jeg må hjelpe deg med pussen, for du bare suger av all tannkremen og tygger på den så mamma må kjøpe ny tannbørste hele tiden.» Tannpussen kan utløse et skred av følelser som det kan være vanskelig å bearbeide på kort tid. Ikke sjelden gir disse følelsene næring til andre tanker om ting man ikke vil. Resultatet er en lang runde med «vil ikke.» Vil ikke ha på dressen, vil ikke ta på skoene, vil ikke gå til bilen. En effektiv metode for å slippe å gå, er å gjøre kroppen sin så slapp og tung som mulig. Bare falle sammen som en klut så det blir helt umulig for mor og far å få deg med uten å enten måtte slepe deg avgårde eller låse armene rundt livet ditt og bære deg til bilen. Mor velger det siste.

Takk gud for Hakkebakkeskogen.

Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel. Vi synger pepperkakebakevisa så det gjaller i bilen, hele veien til barnehagen og helt inn i garderoben på avdelingen. Men da er det brått slutt på den gode stemningen. «Det er MIN plass. Han får ikke lov å stå der» roper toåringen og peker på en fortumlet gutt som står og venter på at noen skal ta på ham tøflene. «Joda, han kan stå der. Det er ikke din plass vet du, det er barnehagen sin plass, men du får lov å bruke den til tøyet ditt». Jeg klarer å avverge nytt sammenbrudd ved å foreslå elefant-marsjering inn på basen. Så kan jeg avlevere gutten og samtidig krysse fingrene for at han forvandler seg til den greie barnehagegutten personalet skryter av at han er.

Det går over?

«Det er heldigvis bare en periode, det går over» sier jeg til meg selv mens jeg køer gjennom morgentrafikken. Idet jeg kjører inn i parkeringshuset ser jeg at en rød bil står parkert på den aller innerste parkeringsplassen. Hæ? Han kan ikke stå der, det er MIN faste plass! Jeg pleier alltid å stå der. Jeg kjenner irritasjonen vokser i meg. Jeg har ikke spist frokost enda og jeg trenger sårt en kaffe. Og en tørr bluse.

«En enkel latte og en croissant» sier jeg. «vanlig croissant eller med sjokolade?» Jeg har jo tross alt hatt en ganske tøff morgen. «Sjokolade». Hun som skal lage kaffen strekker seg mot meg fra bak kaffemaskinen. «Vi har bare lettmelk, håper det er greit?». Har bare lettmelk? Hvor dårlig går det egentlig an å planlegge når man driver et kaffehus og halvparten av kundene dine skal ha kaffe med melk? «Det får være greit da» sier jeg med et grynt.

Dårlig humør

Når jeg ankommer kontoret er det med en mørk sky hengende over hodet. Jeg hadde planlagt å starte dagen med å behandle noen fakturaer, men jeg er i dårlig humør etter kaffe latten og vil ikke, ikke i dag. Får ta det i morgen. Isteden kaster jeg meg over e-postene mens jeg nipper til en smakløs latte. Resten av dagen forløper nokså smertefritt, helt til Ola ringer på ettermiddagen for å tilføye et par ting på handlelisten. «Jeg hengte forresten opp det bildet du hentet på posten i går» sier han stolt. Stillhet. «Har du hengt opp bildet?» «Ja, skulle jeg ikke gjøre det?» «Jeg ville gjøre det selv» svarer jeg mens jeg svelger unna skuffelsen. Jeg hadde tenkt ut et spesielt sted i huset for det nydelige bildet av de to små guttene våre. «Men Marie, jeg må gjøre det fordi du måler ikke opp ordentlig, og så blir det skjevt og jeg må gjøre det på nytt».

Jeg klapper sammen PC’en. Et blaff av gammel bluse-svette streifer nesen idet jeg tar på meg ytterjakka og går ut døra.

Når jeg kommer til bilen skrur jeg anlegget på full guffe. Klatremus og vennene hans kan roe den mest urolige sjel.

Du kan regne med en skyllebøtte du sent vil glemme

Det handler bare om å prioritere. Hvor ofte har du ikke hørt det begrepet? Folk spytter det ut som gammel tyggis uten tanke på hvilke sko som måtte tråkke på den. Men rammer du folk i mine sko, altså barneforeldre på en dårlig dag, kan det fort hende at du får en skyllebøtte du sent vil glemme.

For uansett hvor mye orden vi har på prioriteringene i min familie, er det et salig kaos likevel. Den dårlige samvittigheten jeg har over alt og alle som burde vært prioritert, ligger som regel og eser på toppen av skolebrødet jeg ikke burde smugspist før middag.

Tid sammen er en hovedprioritet.

De få timene vi har med barna hver dag er hellige. Men i dette lille vinduet av samværstid må det også settes av tid til matlaging. Og helst sunn, hjemmelaget og variert mat, dersom man hører på ekspertene og vil prioritere barnas ve og vel. Og det vil man jo. Aller mest tid har jeg brukt foran grytene på sunne og barnevennlige retter som har gått rett i søpla fordi toåringen bare kaster et kaldt blikk på måltidet og låser kjeven. Å forme fiskepudding til løver og elefanter eller forsøke å kamuflere grønnsakene, har ikke hatt den magiske effekten som ekspertene lovet. Og så har vi brukt tilsvarende antall timer på krangling, trusler og gråt ved middagsbordet. Til slutt ble vi enig om at det er bedre å leve med dårlig samvittighet og en oppspist, halvsunn middag med vitaminbjørn til dessert.

Vaskemaskinen må prioriteres. «Klær skaper folk» heter det, og vi vil jo helst se ut som folk. Oppvaskmaskinen durer så ofte at jeg i en periode trodde jeg hadde øresus. Små kropper skal bades og romper skal salves. Babyen skal ha pupp, D-vitamin og magetrening. Og så må man ta seg tid til grundig puss av tennene til toåringen. God tannhelse er viktig, husk fluor. Hilsen helsedirektoratet.

Pass deg for det farlige fettet

Så må man sette av tid til å trene, spesielt jeg som har født. Pass deg for det farlige fettet rundt magen! Det er rart med det, for den flate magen min har blitt rund og de runde puppene mine har blitt flate. Knipeøvelser to ganger om dagen eller urinlekkasjer resten av livet? Det handler bare om å prioritere.

«Det som var news i går, er old news i dag vettu. Du må hele tiden følge med på bransjen, ellers ramler du av toget» sier kollegaen min. Jeg elsker jobben min og liker ikke tanken på å ligge igjen og kave i grøftekanten mens kollegaene mine tøffer avgårde langs hav av spennende oppgaver, over fjell av anerkjennelse. Seminar i Stockholm 1-4 mars, faglig påfyll og nettverksbygging. Rydd kalenderen!

Så er det de mer impulsive prioriteringene som at man må bytte bleie midt i en rundkjøring på vei til Verdens Kuleste Dag fordi det skvetter avføring ut av bleia og oppover ryggen til toåringen.

Iblant må man prioritere gode venner og oftere må man prioritere familie.

Naboforhold må pleies og det er din tur til å sitte i styret. Foreldre som bryr seg må stille opp på foreldremøter og dugnader.

Så må man ikke glemme hverandre oppi det hele, formaner terapeutene. Ta seg tid til de gode samtalene og ikke minst sex. Nei, ikke pliktsex, men ekte, hengiven og lidenskapelig sex som ikke bryr seg om hvem som har ryddet ut av vaskemaskinen flest ganger i det siste. Sex som har tatt seg tid til å barbere leggene og vaske forhuden.

Prioritere seg selv

Så skal man i følge de samme terapeutene heller ikke glemme å prioritere seg selv. Hvordan har lille Marie det oppi det hele egentlig? Lille Marie trenger vin, sjokolade og et varmt badekar kan jeg fortelle.

I tillegg til at det kontinuerlig bedrives knallhard prioritering, snakkes det også ustanselig om prioriteringer. «Nei, mamma kan ikke være Bestemor Skogmus nå, for mamma må gi Jæger grøt»

Kongen av alle prioriteringer

Så plutselig uten forvarsel, dukker kongen av alle prioriteringer opp. Hans majestet «slipp alt du har i hendene og finn frem gummihanskene» Sykdom. Gjerne omgangssyken…i fire omganger.

Jeg løper søren meg et prioriteringsmaraton hver eneste dag. Så kom ikke til meg med «det handler bare om å prioritere». Prioriter heller å tenke deg litt nøyere om før du prater om ting du ikke vet nok om.

Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Lett å glemme seg

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Usunt opptatt av hva folk tenker og tror

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Den store forklaringen

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”

Barn – er det verdt det?

“Han hadde kolikk og skrek sammenhengende i ni måneder” sier den rødhårede. Jeg sitter på bussen, på en av disse klappsetene i midtgangen som stort sett slites av søvnige barnevognførere. På min høyre side sitter to damer på min egen alder. Kollegaer kanskje. “Å, det må ha vært kjempetøft, men det var jo verdt det med tanke på at du har en skikkelig fining nå da” sier den mørke. “Ja, det var jo verdt det” svarer den rødhårede fraværende.

Hvorfor må alle vanskelige følelser som omhandler egne barn avsluttes med at det er verdt det?

Er det fordi det av og til nettopp føles som det ikke er verdt det at vi må overbevise oss selv og andre om at det er verdt det?

Kjøpesenterutflukt med to barn

For noen uker siden måtte Ola reise en kort tur til Trondheim med jobben. Én overnatting, første siden minstemann kom. Min første tanke var at for å overleve ettermiddagen med to barn uten å slite ut IPaden eller gå fra forstanden, skulle vi dra en tur på Manglerudsenteret. Full pakke; pølse og pomfritt, lekebutikken og ridetur på vuggende glassfiberhest til seksti kroner i minuttet.

Det så ut til å gå såre vel fram til jeg skulle kjøpe klistrebok til toåringen. Idet vi kjempet oss mot bilen med det som lignet mer på et flyttelass enn en vogn med to barn og handleposer, oppdaget toåringen at mamma hadde kjøpt feil klistrebok. Mellom høylytte hulk kom det frem at jeg hadde prestert å kjøpe klistreboka med skogsdyrene, mens det var den med jungeldyrene han ønsket seg. Og det kan man jo saktens godt forstå. Hadde Ola kjøpt med feil par sko fra butikken, er det klart jeg også hadde vært ganske ute av meg. Men det ville bli for mye styr å bytte nå, prøvde jeg forgjeves å forklare den ulykkelige gutten.

Å kjøre med hylende barn i baksetet

De fleste av oss har erfart at det å være oppskjørtet lett kan føre med seg urolig mage. Og sånn var det her også. Idet bilen seilte ut av parkeringshuset ble gråtingen til toåringen supplert med lyden av et tordenskrall og den umiskjennelige søtlige lukten av løs avføring. Jaja, det var jo ikke så langt hjem tenkte jeg. Men akkurat idet den tanken grep meg, våknet lillebror og var bråsulten. Når Lillebror på tre måneder blir sulten, kremter han ikke og spør pent om å få tilgang til puppen ved leilighet, det annonseres med lungers kraft.

Har du noen gang sittet i en bil i fart med to hylende barn? Det er mildt sagt en prøvelse kan jeg fortelle deg. Ja, men det er jo verdt det, kan du si. Selvfølgelig er det verdt det. Men når fraglene i baksetet sitter og skriker av full hals mens jeg sitter i førersetet og gisper etter luft i en blanding av bæsjelukt, svette, stresshormoner og søt morsmelk, er ikke det første jeg tenker at “det er så verdt det”. Nei, aller først tenker jeg at det er synd på meg. Så tenker jeg at Ola er en dritt som har etterlatt meg alene med to og at jeg angrer på hele opplegget med barn og alt sammen. Så tenker jeg at nå må jeg bare holde roen slik at jeg får begge ungene helskinnet hjem uten å kjøre av veien. Og til slutt tenker jeg på hvordan jeg skal belønne meg selv etterpå for å ha utstått hele dette spetakkelet.

Ærlig og menneskelig

Ikke akkurat den mest høyverdige tankerekken, men ærlig og menneskelig. På samme måte som vi lærer at vi skal anerkjenne våre barns tanker og følelser, må vi jo anerkjenne våre egne også. Vi er verdt det.

Fem foreldretyper du møter i barnehagen

Det heter seg at man ikke skal bedrive stereotypisering da man lett kan falle for fristelsen å sette folk i bås. Vel, hvor uutholdelig komplisert og kjedelig ville ikke livet vært om man ikke kan bedrive litt uskyldig forenkling av inntrykkene man tar inn? Og ville det ikke være å lyve dersom vi sa at den type generalisering aldri viser seg å stemme? Det har i hvert fall slått meg idet jeg daglig springer inn og ut av barnehagen, at det finnes noen typer av foreldre som går igjen.

I barnehagen vår møter jeg på følgende fem typer foreldre:

Herr og fru “Alt-på-stell”

Herr og fru “Alt-på-stell” liker å planlegge. Her er det sjelden slinger i valsen, det hverken glemmes eller slurves. Man kan mistenke dem for å ha investert store summer i verdens mest avanserte kalender, men nei, alt foregår utelukkende i det unike hodet til fru alt-på-stell. Herr alt-på-stell trener til Birken mens han sykler til jobb og barna blir hentet og levert til samme tidspunkt hver dag. Barna er kledd fra topp til tå i “best i test” og hver minste lille raggsokk er merket forskriftsmessig med barnas navn. Herr og fru alt-på-stell smører eksemplariske matpakker med grønnsaker som ikke blir med hjem igjen fordi barna faktisk spiser dem.

Herr og fru “Fred-og-ro”

Herr og fru “Fred-og-ro” liker ikke småprat. Derfor lister de seg rundt i gangene og smyger seg usett inn og ut av barnehagen for å slippe å prate med andre foreldre. Herr og fru fred-og-ro har det aller best når de er i selskap med hverandre og barna, og når de gjør ting sammen som familie. De skriver aldri sinte e-poster til styret i barnehagen eller driver med høylytt barneoppdragelse i garderoben. De tror ikke at sine egne barn er mer begavede eller veloppdragne enn andres, og krever dermed ikke å sitte på første rad på avslutninger eller å delta på møter når det har vært hendelser i barnehagen.

Herr og fru “Trygt-og-godt”

Herr og fru “Trygt-og-godt” leverer sent og henter tidlig i barnehagen. Når det er foreldremøter er de i sitt ess, med forslag, innspill og bekymringer. Det kan være nærliggende å irritere seg over denne intense atferden på foreldremøter, men man skal ikke glemme at det er disse som gjerne får gjennomslag for nødvendige endringer. Herr og fru trygt-og-godt er konstant engstelige for at noe skal tilstøte barna og fotfølger dem derfor rundt, bare i tilfelle barna skulle trenge dem. De er tålmodige og tror ikke det hjelper å kjefte på barna når de ikke vil ta på seg ytterklærne i garderoben. Man kommer mye lenger med et vennlig ord og en god klem.

Herr og fru “helt-naturlig”

Herr og fru “helt-naturlig” liker ikke at barna har for mange føringer. De mener at den beste måten barna lærer på er gjennom egen erfaring og at det er avgjørende at barna får uttrykke seg på den måten som er naturlig for dem. På samme måte er de opptatt av at maten barna spiser er naturlig, og at man forbruker i pakt med naturen. Derfor smører de økologiske matpakker og kjøper bærekraftige bleier og klær til barna. Herr og fru helt-naturlig vil gjerne ha innflytelse på den pedagogiske planleggingen i barnehagen, for på dette feltet har de mange synspunkter.

Herr og fru “fart-og-spenning”

Herr og fru “fart-og-spenning” har vanskeligheter med å si nei. Dette handler i bunn og grunn om frykt for å gå glipp av noe og for å ikke bli likt. De høye ambisjonene og tempoet resulterer gjerne i at de glemmer matpakker, utsetter å kjøpe regntøy og overser viktige beskjeder. Dette kompenserer de for, med aktiviteter og morsomme påfunn for store og små. Herr og fru fart-og-spenning kommer også ofte for sent, noe de mener skyldes forhold utenfor deres kontroll. Men de slår alltid av en prat, og de andre foreldrene blir alltid lettet når herr eller fru fart-og-spenning er tilstede og kan stå for småpraten.

Nå skal det ikke gå unevnt at det også er helt vanlig med en herr og herr alt-på-stell eller en fru og fru fred-og-ro, alternativt en herr fred-og-ro med en fru fart-og-spenning eller en fru alt-på-stell sammen med en fru trygt-og-godt.

Aldri kommer dog forskjellene mellom disse typene sterkere til syne, enn når det er aktivitetsdager i barnehagen.

“Det er visst festdag i barnehagen på fredag, feiring av FN-dagen. Har du fått med deg det?” spør Ola. “Nei, det har jeg ikke hørt noe om” svarer jeg. “De har visst informert om det både på mail og i appen, men jeg så det ved en tilfeldighet på en plakat i barnehagen. I stedet for matpakke, skal barna ha med seg et bidrag til et felles koldtbord” fortsetter han. “Jeg kan ordne med det” forsikrer jeg “jeg finner sikkert på noe lurt”.

Vimsete natur

Det går nok ikke under radaren til den observante leser at Ola og jeg er et klassisk eksempel på den vimsete natur som preger herr og fru fart-og-spenning. Derfor vil jeg heretter omtale oss deretter.

Mobilen ringer tidlig fredag morgen. Fru fart-og-spenning våkner i et lass av ammeinnlegg, smokker, våtservietter og gulpekluter som har vært i omløp gjennom natten. Det er herr fart-og-spenning som ringer. “Hei! Jeg visste ikke at barna skulle pynte seg til festen i dag. Laurits har på seg en hullete joggebukse, mens de andre barna er pyntet i kjoler og finbukser. Kan du ta med noen andre klær til Laurits når du leverer en matrett til koldtbordet?” “Ja, det kan jeg selvfølgelig” svarer fru fart-og-spenning og avslutter samtalen med et stønn. Hælvete, en MATRETT til koldtbordet! Det koldtbordet som skal nytes av forventningsfulle barn om førti minutter.

Lovlig sent ute

Fru fart-og-spenning stapper et porselensfat ned i vesken sin sammen med en penbukse og en krøllete skjorte. Så gir hun babyen mat før hun usminket og med håret til alle kanter løper med barnevognen nedover mot barnehagen. Takk gud for Nærbutikken, tenker hun mens hun rasker med seg Vossafår, Morrpølse og Strandaskinke fra kjøledisken i butikken ovenfor barnehagen.

Idet hun går inn i barnehagen passerer hun en flunkende ny Nordic Cab Explorer sykkelvogn som herr alt-på-stell alltid parkerer på fast plass før han suser avgårde på sykkelen sin til nok en effektiv arbeidsdag. Fru fart-og-spenning plukker med seg noen våte høstblader som har festet seg til vognen før i hun haster inn døren til barnehagen.

Klaustrofobi i heisen

Ti minutter til koldtbord. Hun stopper heisen med den ene foten idet dørene er i ferd med å gli igjen. Dørene ombestemmer seg med et drønn og idet de åpner seg igjen, ser fru fart-og-spenning rett inn i det skremte ansiktet til herr fred-og-ro. Han har nettopp innsett at han er fanget i en hermetisk lukket boks sammen med fru fart-og-spenning og må utstå tre klaustrofobiske minutter med small talk.

“Hei” sier fru fart og spenning. “Hei, ja” sier herr fred-og-ro. “Hva har dere med til koldtbordet?” spør fru fart-og-spenning. Herr fred-og-ro vet ikke hva de har med til koldtbordet. Han virker i det store og hele ikke spesielt opptatt av koldtbordet, så de utveksler noen ord om været før heisen stanser og fru fart-og-spenning haster videre inn i barnehagen.

Syv minutter. Idet hun ankommer garderoben, fisker fru fart-og-spenning porselensfatet opp av vesken sin. Så river hun opp tre pakker med spekemat og danderer de utover fatet sammen med høstbladene fra vogna til herr alt-på-stell. Et par cherrytomater og en liten kvast med persille kunne saktens hevet presentasjonen, men man får bruke det man har for hånden.

Først da, blir fru fart-og-spenning oppmerksom på at fru trygt-og-godt sitter i refleksvesten sin lent inn mot veggen på en av benkene i garderoben og titter på henne. “Til koldtbordet” sier fru fart-og-spenning beklemt, men fru trygt-og-godt svarer ikke på det. I stedet spør hun “Har dere skrevet under på at barna kan benytte offentlig transport når barnehagen er på tur?”. “Ehmm..ja” svarer fru fart og spenning. “Jeg synes ikke det er forsvarlig, barna er jo ikke sikret på noe måte på bussen. Og du vet jo hvordan en del av dem kjører”. Fru fart-og-spenning deler ikke de samme bekymringene for bussen, men nikker forståelsesfullt og prøver å avslutte samtalen. Fem minutter til koldtbord. Svetten pipler nedover ryggen.

Sammenligne seg med andre

Da hun runder hjørnet til kjøkkenet, får fru fart-og-spenning øye på koldtbordet. Det tar henne nøyaktig tre sekunder å se hvilken rett som fru alt-på-stell har laget. Hun har til og med tatt seg bryet med å feste en hvit klistrelapp på boksen hvor det står skrevet “hjemmelagde Canneloni med grønnsaker” med vakker håndskrift av kalligrafisk presisjon. Burde hun ikke ha rosemalt boksen også i samme slengen? tenker fru fart og spenning irritert. Hun setter fatet med spekemat og våte blader ved andre enden av koldtbordet ved siden av noe tofu-greier som herr eller fru helt-naturlig har satt igjen.

Pedagogisk leder på basen kommer beleilig nok gående forbi. Fru fart-og-spenning avleverer penklærne og forklarer for henne at herr fart-og-spenning ikke hadde tenkt på at barna skulle pynte seg og at sånn er det jo med menn, at de ikke tenker på sånt. Pedagogisk leder synes ikke dette med den hullete joggebuksa er noe stort problem, men lover å skifte på gutten før de skal nyte det flotte koldtbordet.

Klokken er ti og fru fart-og-spenning føler at hun allerede har gjennomført et halvmaranton. Telefonen ringer idet hun er på vei ut av barnehagen. Det er mormor. “Har du glemt at du skal komme til meg i dag?” “ABSOLUTT ikke” lyver fru fart-og-spenning og setter straks opp tempoet. “Jeg måtte bare avlevere en matrett til festdagen i barnehagen”. “Hva lagde du da?” spør mormor. “Spekefat med høststemning” svarer fru fart-og-spenning. “Oi, så flott da” utbryter mormor. “Jada” svarer fru fart-og-spenning, “her er alt på stell”

Én er én og to er ti?

“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.

Helg og samvittighet

Ordet Helg har en helt annen betydning for oss småbarnsforeldre enn for andre. For oss betyr helg IKKE at man skal sove ut, spise en lang frokost mens man leser avisen for så å nyte en lang og rolig spasertur langs Akerselva i høstsola. 

Nei, helg betyr at man skal stå opp til et voldsomt rabalder klokken seks og fylle fjorten timer med lek og aktiviteter for å lette en hanglete forelder-samvittighet og skape lykkelige barndomsminner for disse rare skapningene man har satt til verden.

I helgen skal man gjøre opp for alle timene man har ofret på sin arbeidsgiver og alle pausene på mobilen man har lurt seg til i løpet av uken. Derfor jakter man desperat på alt som kan holde disse små Duracell-kaninene i ånde. Man kunne selvfølgelig heller satt laderen i IPaden og bare latt Hakkebakkeskogen surre og gå på repeat til kvelden kom, men det ville vært pedagogisk uholdbart og døden for foreldre-samvittigheten. 

Men én ting som småbarnsforeldre ikke tar inn over seg, det er at andre småbarnsfamilier også lider av den samme dårlige samvittigheten. Så når det er Barnas Dag, er det minst tusen andre familier som også har bestemt seg for å dra på Barnas Dag. Da kan det fort bli Barnas Drittdag i stedet, med venting, utsolgt og tårers gnissel. 

Man kan forøvrig lure på hva slags logikk som ligger bak å frivillig oppsøke steder hvor det kryr av andre småbarnsfamilier når man endelig har fri og skal lade opp. For det er jo rene selvmordet når det kommer til nivået av stresshormoner i kroppen og oppleves mer som mental toppidrett enn kos med familien. 

En ting du kan være rimelig sikker på idet du stenger døren til kaoset av oppvask og leker for å lufte familien, det er at det vil dukke opp overraskelser i løpet av dagen. Det kan være alt fra et opphold på legevakten til et barn ikledd gjørme fra topp til tå. En familiebil på tur ut av byen kan fort måtte snu på halvveien og fine lille Laurits kan plutselig forvandle seg til han Ola med glimt i øyet omtaler som TyrannoLaurits Rex. 

Og du kan banne på at ukens største bæsjebleie dukker opp nettopp i helgen, og gjerne på det mest ugunstige tidspunkt. Det er ikke uvanlig med bleieskift i bagasjerommet, i skiløypa eller rompeskyll i toalettvasken på Oslo City. Gjør for all del ikke tabben vi gjorde. Pass på at barnet ikke har bæsjet før du lar det sitte på nakken, for ellers kan det lett hende at det som ligner små porsjonssnus med avføring skvetter ut av bleia og nedover ryggen din i takt med gangfarten. 

Når helgen endelig kommer kan det også virke som om lommeboken er bunnløs. Det er bare å logge seg på Facebook og så popper det opp invitasjoner til lekeland, dukketeatre, svømmehaller, fornøyelsesparker og festivaler i nyhetsfeeden, alle klare til å ribbe deg for pengene du har tjent mens du har vært borte fra barna. Fem hundre og femti kroner for to timer med herjing inne på Teknisk Museum pluss pølse og pomfritt i kafeteriaen, er man mer enn villig til å betale for å lette foreldre-samvittigheten. 

Søndag kveld har du gitt ungene dine så mye oppmerksomhet, is og moro, at de oppfører seg som miniatyr-diktatorer. Da er det godt å vite at de dagen etter skal tilbake til den mer demokratiske barnehagen der man venter på tur og finner på leker selv. 

Så kommer mandagen og du kan skryte til kollegaer av familietid med Verdens Kuleste Dag og Cirkus Arnardo. Mens når pedagogisk leder i barnehagen spør poden “Hva gjorde du i helgen da?” svarer han bare “Vi så en kjempestor edderkopp på badet!!”. 

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til.