Category: kjærlighet

Kjærlighet gjør blind

Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Det kommer et par med en 4-åring inn i butikken. De skal ha vårsko til den lille jenta. Gode vårsko presiserer de. 

Jeg er en tjuefire år gammel student, deltidsansatt på syvende året i skobutikken på Storo-senteret. Jeg har kontroll på hele utvalget av barnesko, kjenner de ulike merkevarene godt. Jeg vet hvilke leverandører som leverer kvalitet, hvilke sko som passer til brede føtter og hvilke sko som er egnet for plattfot. Jeg kan se på en fot hvilken lengde den har, gjenkjenne høye vrister og pronasjon. Jeg kan enkelt vurdere passformen til en sko og forutsi om den vil gi gnagsår eller ikke. Jobben med å finne gode vårsko til dette barnet kan jeg gjøre i søvne. 

Jeg ser på foten til 4-åringen. Den er rundt seksten centimeter. Med plass til å vokse lander vi nok på størrelse 27 i Ecco eller 28 i Geox som er litt mindre. Høy vrist gjør at jeg vil anbefale Ecco som også har en fastere helkappe for bedre stabilitet. Idet jeg plukker ned den perfekte skoen for å presentere min grundige analyse for foreldrene, kommer 4-åringen løpende med en sko i hånda og et stort smil i et fregnete fjes. “Denne er kjempefin” sier hun og drar triumferende frem en rosa blinkesko i fake skinn med paddeflat såle pyntet med Barbier av plast. “Ja, den er fin den” svarer pappaen “men nå skal vi se litt på denne kjempefine skoen som damen anbefaler”. 

Jenta på fire måler skoen jeg holder opp og ned, og gir meg et iskaldt blikk som kommuniserer at hun på ingen måte er imponert over mitt valg av fotformsko i vinrødt semsket skinn. “Vi prøver den” sier mammaen entusiastisk. 

Den sitter som støpt, presis som jeg har beregnet. “Au, den er vond, mamma” sier jenta. “Hvor gjør det vondt Matilde?” spør moren. 4-åringen peker på hælen mens hun klynker “au-au” og halter mens hun går frem og tilbake. Saklig, tenker jeg. Begge foreldrene kikker ned i skoen for å kjenne etter bulker og feilsømmer. Akkurat i det øyeblikket møter jeg blikket til 4-åringen. Hun ser meg dypt inn i øynene og gir meg et hånlig glis. You little fucker…Faren henvender seg til meg. “Så rart…hva tror du det er som gjør at den er så vond å ha på?” “Ja, si det..” svarer jeg platt mens jeg prøver å ikke la meg provosere av jentas lille manipulative drama. 

Vi prøver Geox og Viking, men Matilde sine føtter er som to skjøre kronblad. Skoene presser og stikker overalt og Matilde jamrer seg til foreldrenes fortvilelse. Hun lyver! Den jævla drittungen lyver! har jeg mest lyst til å rope, men da blir jeg også fire år gammel og det holder jeg meg for god til. 

Så prøver vi de rosa blinkeskoene. “Disse er kjempegode” roper 4-åringen henrykt mens hun tar en liten piruett bortover gulvet. Borte er haltingen, stikkingen og smertene. “Så merkelig at de var bedre, de så jo ikke like gode ut som de andre vi prøvde” sier faren. “Ja, det var virkelig merkelig..” mumler jeg surt. “Det er ikke alltid de mest kjente merkevarene som viser seg å være de beste i praksis vet du” belærer moren ham. Jeg sitter nedsunket og skuler på den lykkelige familien som har kommet til bunns i mysteriet med de vonde skoene. “Det var synd med de andre da” sier jenta veslevoksent til meg med den mest medfølende pikestemmen hun klarer å presse frem. Det barbie-elskende lille monsteret har tatt rotta på meg. 

13 år senere er jeg selv mamma. Ola og jeg sitter i kjellerstua og ser på serier mens Laurits roper på oss gjennom babycallen. Vi la ham klokken syv og har vært frem og tilbake inn på rommet hans den siste timen. Vi stryker han litt på ryggen, så roer han seg. Men så er det på’n igjen etter kort tid. Sånn har det vært i fem dager nå. 

“Kanskje han er syk…kjente du på panna hans?” spør jeg. “Ja, han var ikke varm” svarer Ola. “Du byttet til tørr bleie?” “Ja, selvfølgelig”. “Han spiste vel nok før han la seg?” fortsetter jeg. “Jeg tror da det”. Lurer på hvorfor han ligger og roper da, tenker jeg mens jeg tygger på en sjokopops. “Du tror ikke han ligger der oppe og manipulerer foreldrene sine da?” spør Ola. “Nei, det kan jeg aldri tenke meg” svarer jeg. 

Gresset grønnere på den andre siden?

“Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” hører man folk si, oftest i forbindelse med kjærligheten. Det brukes for å formane og advare, men også for å trøste og unnskylde. 

Jeg har flere ganger i livet undret på det samme. Stirret ut over plenen og lurt på hvordan det ser ut hos naboen. Dessverre har jeg ikke spesielt grønne fingre, så til tider har jeg nok tatt til takke med noen få gresstuster her og der i en ellers så gjørmete hage. 

Men det er ikke alltid så lett å vurdere plenen man trår på dag ut og dag inn, er det vel? For den var vel ganske grønn og fin i starten? Eller bare så det sånn ut? Man inspiserte den kanskje ikke godt nok fra start, eller man trodde at når våren bare kom så ville solforholdene bli bedre. Og så, sakte men sikkert ble man bare vant til den mosegrodde flekken der lyset aldri slapp til. Og treet som aldri gav frukter eller brunsneglene som stadig erobret mer plass. 

Sånn har det vært for meg. “Det er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” har jeg sagt og brukt det som en forklaring til meg selv for hvorfor jeg valgte å ikke gå ut den porten. Men sannheten er at jeg hver gang har hatt en mistanke om at gresset jeg gikk på ikke var i så god forfatning. 

De gangene har jeg båret på mistanken lenge, men ikke følt meg sikker på om jeg ville finne en hage der jeg trives bedre. Det avhenger kanskje av hvor mange forskjellige plener man har tråkket på. Eller hvor frodig man synes man fortjener å ha det rundt seg. Og så har man jo sett og hørt eksempler på hager med en velstelt plen på forsiden og en vill skog på baksiden av huset. Og da blir det kanskje litt for stor risiko å ta? Hva om du stort sett finner de samme vekstforholdene bortover hele hagerekka? Og hva hvis det er du som bare er en elendig gartner?

Jeg vet ikke hvordan hagen din ser ut, men jeg håper du ikke leter etter den perfekte. For som Babylons hengende hager, er de en myte. Jeg håper at du, som jeg, sitter på gresset en varm sommerdag og har en ganske grei hunch på hvordan det står til. Er ikke hagen et sted du kan puste ut og finne ro, går du kanskje til slutt ut porten, som jeg gjorde. Eller kanskje du setter i gang med hagearbeidet. Noen ganger handler det bare om litt stell og et par gode tips fra noen med grønne fingre.

Jeg gikk ut porten og oppdaget at for meg var gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Nå har jeg en flottere og frodigere plen enn jeg kunne drømme om. Min største oppgave i hagen nå, er ikke å skue over til naboen, men å være flink til å vanne den jeg har. 

Barndom

“Ta ham!” roper Kristian, broren min og slår ut i luften med den ene neven. Rocky blør kraftig fra et kutt over øyet. “Now you die” sier Drago til ham, men Rocky er i siget nå. 

Det glinser i svetten fra to slitne kropper som er beredt på å kjempe til døden. Det er nå det skal avgjøres. Jeg hopper i sofaen i takt med at Rocky treffer haka til Drago med neve etter neve. Hele det russiske publikumet er på Rockys side, det er ikke til å tro. Så faller Drago. Kristian og jeg ser på hverandre og holder pusten et øyeblikk. Vi starter tellingen i kor; en, to, tre…han bli liggende…fem, seks, syv…prøver å reise seg men faller sammen…ni, ti. Han klarte det! Rocky klarte det! Kristian og jeg gråter og omfavner hverandre. Så spoler vi tilbake og ser hele filmen på nytt nok en gang. 

Barndommens magiske øyeblikk, hver eneste dag var full av dem og man gikk aldri lei. Ulidelig spenning, grenseløs glede, bunnløs skuffelse. Hvor gøy det var bare å løpe. Vinden i håret og elektrisitet i bena. Hvordan man kunne glede seg til lørdagsgodt på en tirsdag, planlegge hva man skulle fylle posen med; salte frosker, colasmokker og Sad Sam. Alt som var nytt var spennende, alt som var kjent ble bare mer og mer morsomt. 

Jeg ser det mer og mer ettersom gutten vår vokser til. Den lille kroppen er overmannet av sin egen iver til å utforske verden, føle alle følelser. Han er nesten gjennomsiktig. Alt som foregår på innsiden, synes på utsiden. 

For ham er hverdagen en fest som starter idet lyset går på og en trøtt pappa eller mamma stikker hodet inn i rommet og møter verdens blideste fjes. På vei til barnehagen peker han på absolutt alle hunder han ser og bjeffer av begeistring. Dagen i barnehagen er full av oppdagelser, nye ord og sanger. Leker som kan stables, ristes, pusles, bankes og settes sammen. Kjente fjes, lukter og lyder gjør det trygt å utfolde seg i eventyrlandet på femti kvadrat på avdeling rød. I løpet av syv timer har ett år med nye erfaringer og opplevelser gått, så gjensynsgleden er ubeskrivelig når han ser mamma eller pappa dukke opp i døråpningen til avdelingen. Og skuffelsen desto større i garderoben når dress, lue, hals, votter og sko skal tvinges på. Hvor mye han klarer å elske og hate foreldrene sine på en dag. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til stemmen hans er rusten av å rope aja aja ahaha. Resten av kvelden går med til forsøke å lokke til seg så mye sukker som mulig, få sine foreldre til å opptre som sirkusartister og få tak i det magiske brettet som ved et tastetrykk forvandles til et nirvana av digital underholdning. Så er nok en forunderlig hverdag over.

Mens jeg drøvtygger hverdagen. Smaker ikke på den, bare tygger og svelger, som fiskeboller på en lørdagskveld. Jeg skjærer alle hunder over en kam og irriteres mer enn fascineres over de fleste nye sanger jeg hører. Jeg har nok med å stable meg på bena om morgenen, riste kroppen i gang med en kaffe, pusle sammen en hektisk ukesplan, banke gjennom dagens arbeidsoppgaver og sette sammen en sunn og næringsrik meny som skal ta tjue minutter å lage. En syvtimers dag på jobb føles som et kvarter i et lite lokale på tre hundre kvadrat på Skøyen. Hentingen i barnehagen er dagens hyggeligste møte, mens påkledningen i garderoben en øvelse i tålmodighet. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til mine nerver er tynnslitte av aja, aja, ahaha. Resten av kvelden går til å prøve å få i seg så lite sukker som mulig, få barnet til å opptre som en veloppdragen gutt og minimere bruken av det magiske brettet med digital underholdning bare et tastetrykk unna. Så er nok en vanlig hverdag over. 

Hverdagen til barnet er som en berg og dalbane av lykke og sorg, min mer som tømmerrenna; av og til får man et lite sug i magen eller en kald dusj. Heldigvis kan man leve nokså lykkelig som voksen med det. Spør du Rocky, så er det mange strevsomme og ensformige hverdager som ligger bak en seiersdag. 

Men barndommens magi, den er forbi. 

Underskudd på overskudd

“Hvordan var julen?” spør hun. “Fin! Du vet jo hvordan det er..man får masse etterlengtet tid sammen, men samtidig så er det jo full fart hele tiden, så det blir jo ikke så mye tid til å slappe av” svarer jeg. Herregud, går det an å si noe mer intetsigende? 

Når man er sliten, så bare øver man inn noen setninger som man presenterer nå og da på autopilot: “Vi har det bra vettu, ja det går i ett”. I tillegg balanserer man alt man sier, ingenting er veldig bra eller veldig dårlig. “Det er jo slitsomt med barn, men samtidig er det så meningsfylt”. I dette ligger et behov for å ha en eller annen form for kontroll på livet sitt, uansett hvor ute av kontroll det er. I tillegg ligger det en slags ønske om en fellesskapsfølelse med andre; “Han sover fra syv til syv hver natt, men han har sine sider han også”. Så i tilfelle du er helt utslitt, så er vi ganske slitne vi også, i tilfelle dere har flinke og snille barn, så er våre barn ganske greie de også, i tilfelle dere sliter med å få barn, så kan jeg fortelle at det er ikke bare solskinn heller. 

Og de gode samtalene med partneren, de får virkelig lide, i hvert fall hjemme hos oss. I hverdagen har vi stort sett en kjærlig og stilletiende enighet om å la hverandre være i fred i noen timer etter å ha lagt barn. Du har gitt til jobben i åtte timer, så skal du gi til barnet, kjøkkenet og vaskemaskinen i fire timer og etter det føles det umulig å gi så mye mer. “Hvordan var dagen?”. Man kunne svart “Jeg holdt på å bli påkjørt på vei til jobb, vi har fått en ny kollega i avdelingen og Laurits har lært å si kaviar i barnehagen”. I stedet svarer man bare “bra” og sparer resten til en senere anledning når man har litt mer overskudd. 

Jeg pleide å øse ut med ville historier fra hysteriske nyttårsfester. I år sa vi nei til alle nyttårsinvitasjoner. I stedet inviterte vi to åttiåringer på helstekt and og sjokoladepudding og la oss før rakettene var ferdig skutt. “Hvordan var nyttårsfeiringa?”. “Stille og rolig, men veldig hyggelig”. 

Siden det skjer litt lite utenfor husets fire vegger, så prater vi mye med andre om det som skjer innenfor. “Men vi vurderer å bytte ut den lampa med noe mer retro..”. Ikke minst prater vi om alt utstyret vi trenger for å frakte, sikre og manipulere og barn. “Den babycallen har høyttaler sånn at du kan snakke og babyen tror at du er i rommet…”. Og det blir alltid topp stemning rundt bordet når temaet “serier” kommer opp. Hvilke serier man ser på, sier mye om potensialet for videre sosial omgang. “Den ser vi også, åh dere kan glede deg til sesong tre!”. Deler man seriesmak, blir det garantert flere playdates. 

Jeg har blitt kjedelig. Sånn er jeg nå, det er bare en fase. Mitt mer fargesprakende JEG kommer sterkt tilbake ved førtiårskrisa, eller er det femtiårskrisa som gjelder nå? 

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Forandring fryder

“Vi kommer ikke til å forandre oss selv om vi får barn” sa vi. “Det handler bare om å prioritere og planlegge”. Yeah right..

Jeg prioriterer med knivskarp presisjon og bruker stort sett all min mentale fritid til planlegging, likevel er det meste snudd på hodet. 

Jeg lytter bare til halvparten av det kjæresten min sier til meg. Til den andre halvparten, nikker jeg bare og svarer “mmmm”. Jeg holder alltid på med et eller annet når jeg snakker med folk og det er ikke fritt for at jeg spør om det samme flere ganger. For ikke så lenge siden var jeg på et frokostseminar hvor en bransjekollega spurte meg hvem jeg var, hvorpå jeg svarte “mammaen til Laurits”. 

Jeg går stadig ut døren med hårete ben og for tre måneder siden klippet jeg håret i en praktisk frisyre! Jeg har gått rundt i hele vår og følt meg så ovenpå fordi jeg klarte å presse kroppen min inn i skinny jeansa mine etter fødsel, bare for å få slengt i trynet av Jenny Skavlan at skinny jeans og sort skinnjakke definitivt ikke er the shit akkurat nå. Og uansett hvor mye jeg blar i moteblader, er jeg helt hjelpesløs når jeg går i klesbutikker, det er som om den delen av hjernen er skrudd av. 

Jeg må bruke store mengder med deodorant for å få bukt med den høye varmeproduksjonen som oppstår når jeg alltid bærer på minst 3 kolli og jeg bruker syredempende tabletter for å holde magen i balanse. 

Jeg har fått superhørsel og kan høre en promp gjennom to vegger. Jeg kan bevege meg som en ninja forbi barnerommet og inn på toalettet, og har lært meg en spesiell knipemetode så urinen renner i en jevn laserstripe som lydløst treffer den ene siden av doskåla. Jeg kan sovne innen tre minutter når muligheten byr seg, uansett hvor jeg er. 

Jeg kan ramse opp alle seriene som går på Netflix. Jeg kan ramse opp alle seriene som går på HBO Nordic. Jeg kan ramse opp alle ingrediensene i Grønnsakspisersangen. Jeg kan ikke ramse opp en eneste film som går på kino, jeg kan ikke ramse opp de beste utestedene i byen og jeg har glemt i hvert fall to viktige bursdager i år. 

Jeg gjør bare ting som er trygt og fornuftig. Jeg viser ikke fingeren i trafikken, hytter ikke med neven eller roper jævla drittsekk til dårlige bilister. Jeg vil jo ikke risikere å bli banket opp eller få uoppdragne barn som banner. Jeg går aldri på rødt lys, drikker ikke for mye og er skeptisk til å spise sikker sopp som jeg har plukket selv. Jeg legger meg gjerne klokken ti og leser om eksem i barneromper før jeg sovner.

Jeg er helt vill etter kyss og kos og strør om meg med skryt for de mest banale ting. Hos meg kan man få ros bare man klarer å gape eller fylle en bleie. Jeg er rolig og venter tålmodig mens jeg blir skreket til og kastet mat på og jeg blir varm i hjertet hver gang jeg hører ordet mamma. 

Nei, vitterlig ikke helt den samme..Men likevel fortsatt ganske solid. 

Nydelig uperfekt

Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre.

“Er ikke dette en fin plass?” spør han. “Jo, veldig fin” svarer jeg platt mens det hormonelle teleskopblikket mitt systematisk saumfarer landskapet på jakt etter et egnet sted. Det er 3 timer og 47 minutter siden babyen spiste, noe som betyr at vi ikke har mer en 13 minutter til rådighet før det blir cirkus Merano i vognen. “Dette er mitt favorittsted her i København” fortsetter Ola begeistret. “Ja, mmm..” sier munnen min mens jeg zoomer blikket mitt inn på noe som ligner en cafe og vurderer stedets potensiale. 

Det er oktober og vi er i København på vår første tur til utlandet som familie. Sommerferien som jeg så intenst skulle nyte før småbarnslivet startet, ble brått kansellert da Ola brakk benet og jeg måtte være hans caddy de siste seks ukene av graviditeten min. Dette er vår forsinkede sommerferie. 

Cafeen som har fanget min interesse har to barnevogner stående utenfor. Dersom det i hvert fall er to andre spedbarn der, blir det litt mindre fokus på min person når jeg velter ut puppen og styrer den frem og tilbake som en vannspreder for å treffe babyens munn. Vi er nemlig ikke eksperter på pupp i min familie. Men nå har vi grått oss gjennom de første månedene og tar det som det kommer, i hvert fall nesten..

“Plassen er mye flottere når det ikke regner, da ser man fargene i asfalten bedre” roper Ola. Han har gått opp på en liten asfaltkolle med en naken bjørk for å få bedre oversikt. Javel. 11 minutter. “Sett fra deg vognen og kom bort hit så du får sett ordentlig da”. Vi har gått i tre timer uten pause, det jævla bomkjøpet av en vogn er tung som en tanks, det regner, jeg har melkespreng, vondt i ryggen, er sulten og babyen begynner å skrike hvert øyeblikk, tror du jeg bryr meg om rosa og røde striper i asfalten akkurat nå? Pust rolig og husk på at du har kroppen full av hormoner… “Ja, jeg kan vel ta en rask titt da” svarer jeg og går motvillig fra vognen. 

“Wow, veldig kult laget. Det må være spesielt å se det fra er fly eller noe.” sier jeg med falsk innlevelse. “Men kan vi gå inn der borte nå? Jeg vet ikke om det er en cafe eller ikke og han kommer til å våkne snart og jeg orker ikke bruke masse tid på å finne et nytt sted mens han gråter og er sulten.” “Jada, vi skal gå straks, men jeg vil at du skal stå her litt så du husker stedet og kan tenke tilbake på det en gang”. Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre. 6 minutter. “Nå går vi” sier jeg irritert. 

Så bøyer han seg ned for å knyte skolissen samtidig som han begynner han å fikle med noe i lomma. Jeeezzess til somling!! Så ser jeg at han har satt det ene kneet ned i den våte asfalten. Han tar hånden min. Jeg glemmer å puste et øyeblikk og merker at jeg blir svimmel. De kalde, regnvåte kinnene mine koker plutselig. 

“Marie Elisabeth Lunde, du er det beste og rareste som noen gang har skjedd meg. Jeg vil være sammen med deg resten av mitt liv. Vil du gifte deg med meg?”

Olas ansikt inntar samme farge som superasfalten og vi strever med å holde øyekontakten. Situasjonen er så viktig, så formell og uprøvd at det brått føles som om vi er fremmede for hverandre. Så rart at noe så fantastisk romantisk, samtidig kan være så innmari flaut. “Ja, selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg” svarer jeg euforisk mens brystmelk sildrer nedover magen min. Og jeg svarer ja med både hodet og hjertet, med vissheten om at han vil gjøre det han kan for å gjøre meg og han som nå ligger og hyler i vognen så lykkelig som mulig. Det er et privilegium ikke alle har. 

Han setter en ring på fingeren min, jeg kan ikke fordra den, men det spiller ingen rolle. Så blir jeg forlovet en regnværstirsdag under et bjørketre med pupper som lekker, til lyden av en hylende baby og med 3 forbipasserende jenter i hijab som applauderende vitner. Livet er nydelig uperfekt! 

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..

Grotesk burlesk

Det finnes venner du kan dele alt med, det finnes venner du ikke kan dele alt med og så finnes det visse ting som ikke kan deles med noen venner overhodet. Dette er en sånn ting..

Vi har ikke sett hverandre på fire år siden hun og kjæresten var på Europareise og tok turen innom et snøkledd Oslo rundt juletider. Vi ble først kjent i Texas i begynnelsen av tjueårene, gikk på samme universitet. Jeg var hennes billett ut av et drepende kjedelig forhold og hun var min wingman gjennom det som var min første singelperiode siden jeg var femten. Nå er vi blitt voksne, hun er på en ett års lang bryllupsreise med sin mann i New York og jeg er invitert på besøk.

Selv om hun er vokst opp i et indisk konservativt hjem i Australia og jeg i en ukonvensjonell moderne familie i Norge, er vi besynderlig like både på interesser og verdier. Begge har sansen for det utradisjonelle og digger nye og rare opplevelser. Derfor har vi tatt toget nesten en time til Coney Island for å se et anbefalt Burlesk show, beskrevet på hjemmesiden som et lettere eksotisk fargesprakende og ekstatisk show med humor og overraskelser. Tankene går til Moulin Rouge og kirsebærdrinker, så vi blir lettere skuffet når vi entrer lokalet og ser at scenen er liten og enkel og plassene er få. Men kvaliteten på showet virker svært lovende siden en flokk pressefolk med lange linser fyller de to første radene.

Scenelysene kommer på, musikken starter og en ung kvinne i lyseblå bomullskjole entrer scenen med en lommelykt i hånden. Hun lyser ut i publikum mens hun engstelig titter seg rundt som om hun er på flukt fra noe eller noen. Så stiller hun seg i den bekmørke delen av scenen og begynner å bevege kroppen i hektiske bevegelser slik at lyset fra lommelykten skjærer lysstriper i alle retninger gjennom mørket. Javel? Hvor er foldeskjørtene, påfuglfjærene og gavantene? Så plutselig, som en grande finale tar hun lommelykten ned under skjørtet og lyser opp slik og det blir åpenbart for alle at denne piken mangler et essensielt plagg på nedentilen sin før hun spaserer av scenen.

Jeg smiler flåsete til min venninne og blunker betryggende som for å si “sær intro, men nå begynner det virkelige showet”. Men det virkelige showet begynner ikke. I stedet kommer en svært kraftig brunette kledd som en mann i dress med en eske i hånden ut på scenen. Hun setter fra seg esken på en stol og åpner den. Den er full av kaker av ymse slag. Hun tar en dounut og begynner å spise grådig på den mens melis drysser ned på dressjakken. “Å nei, melis på dressjakken” mimer hun og vrenger av seg jakken før hun går løs på bløtkaken. Krem faller i kladder ned på buksen, så den også må av. Når hun kommer til berlinerbollen begynner hun å kline bringebærsyltetøy rundt på den nå helt nakne kroppen i forføreriske bevegelser.

Jeg vrir meg beklemt i stolen. Det begynner å synke inn at dette ikke er den forestillingen som vi hadde bestilt. Det går også opp for meg at pressefotografene på første rad ikke er pressefotografer, men gamle griser med lange linser som samler materiell til hjemmekinoanlegget sitt. Og freakshowet bare fortsetter. En kvinne som må være en av amerikas fem prosent feteste kvinner gjennomfører en slags dissedans uten et eneste tøystykke på kroppen. Neste kvinne entrer scenen med renneløkke rundt halsen.

Jeg er på et snuskete og freaky pornoshow for mennesker som tenner på kveling og ekstrem fedme med en studievenninne som jeg ser to ganger i tiåret. På et skilt ved utgangen står det: “Please do not exit during performance”

Vi går i pausen. Rystet til taushet sitter vi på t-banen i egne tanker og utveksler ikke et ord før vi går av t-banen på Manhattan. “So” sier hun plutselig, “how about just going to see a movie?”.

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.